– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilket fonogram tar du med deg?– «The Vogue Years» (2001) av Françoise Hardy.
– Jøss. Den så jeg virkelig ikke komme. For uinnvidde, hun var en fransk popartist som var stor på sekstitallet.– Ja visst! Det er et dobbeltalbum, så det at det er mange sanger på den, ble vektlagt i avgjørelsen, sånn med tanke på at jeg bare har ei plate der ute på øya.
– Men fortell mer. Lever hun fortsatt?– Ja, jeg tror hun fortsatt er i live, men det er vel hennes sekstitallsperiode jeg har lagt min elsk på. Hun har en utrolig behagelig og fin stemme, og er ei kul dame å høre på til så mangt. Musikken hennes er nesten filmatisk, og derfor liker jeg å høre på henne mens jeg skriver.
– Husker du hvordan du oppdaget henne?– Ja, det var rett og slett litt tilfeldig googling. Jeg søkte etter noe fransk sekstitallsmusikk, og så ramlet jeg mer eller mindre over det. Så også at Wes Anderson hadde brukt låten «Le Temps de l’amour» av henne på «Moonlight Kingdom»-soundtracket, så det er nok noe med dette som gjør at det passer godt på film.
– Er det sånn at du tenker film når du hører på musikk, at den og den låten hadde passet eller ikke på film? – Ja, veldig ofte er det faktisk sånn, og det er jo ikke noe nytt i filmverdenen. Tarantino begynte visstnok på hele «Kill Bill»-ideen etter å ha hørt «Bang Bang (My Baby Shot Me Down)».
– Jøss, det visste jeg ikke. Men superb sang! 60-tallets beste låt uten perkusjon eller trommer. Jeg går ut fra du ikke har sett henne live. Men hva er det aller beste du har sett live?– Nei, det har jeg ikke. Og det der er et vanskelig spørsmål. Da står jeg i skvisen mellom to veldig forskjellige, og det ene er Prodigy på Døgnvill og den andre er Emmylou Harris i Tromsøhallen, som begge var fantastiske på hver sin måte. Har sett begge flere ganger også. Ja, også Beastie Boys. Og Snoop Dogg!
– Stopp!!! Haha! Der tenker jeg vi setter streken. Men bra å se at smaken er variert. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– «Je t’aime... moi non plus», med Serge Gainsbourg og Brigitte Bardot
– Du later til å ha en hang til fransk 60’s-musikk!– Hehe. Jaja! Men dette valget har flere grunner. Det ene er jo at låten i seg selv er bra, det er selvsagt viktig. Det andre er at jeg liker godt historien bak den. Gainsbourg forsøkte å legge an på Brigitte Bardot, men ble bare avfeid med at han kun ville få henne, om han skrev verdens fineste kjærlighetssang til henne. Så da gjorde han det. Og da tenker jeg at med den motivasjonen kunne jeg også gjort det samme.
– Iallfall 60-tallsutgaven av henne, før hun ble helt gæren. Men den ble vel først en hit på sekstitallet med han og Jane Birkin?– Ja, det stemmer. Men det var for at Bardot da var sammen med en annen fyr, så det ville ikke ta seg helt ut, selv om de jo ble sammen.
– Den gamle grabukken ga jo sågar ut skiva med tittelen «Initials BB», for ytterligere å kurtisere henne.– Hehe, ja, der ser du! Også kom jo «Je t’aime... moi non plus» med han og Brigitte til slutt ut, tjue år etterpå.
– Du får ikke med deg 60-tallsutgaven av Brigitte Bardot, men hvilken ting vil du ha med deg utpå øya?– Ja, det er jo veldig vanskelig. Først tenker jeg en fotball, men det blir jo kjedelig bare å trikse alene, så da lander jeg heller på en sandsekk, en sånn jeg kan trene boksing mot. Ja, jeg tar det.
