Da The Dogs debuterte med en bråte singler i 2011, var det et band som gjorde et stort nummer av at ingen spilte sine foretrukne instrumenter. At alle i bandet ble pushet ut fra komfortsonen, og for å få et genuint, lurvete preg på musikken, og oppnå et genuint uttrykk.
Det begynner heldigvis å bli mange fullmåner siden. Nå har jeg ingen vrdens ting mot at band låter skakt eller lurvete, men hard rock må også mer enn gjerne vær stramt og velspilt. Der er The Dogs nå, ikke minst behendig forseglet med en maskin som Henrik Gustavsen på trommer.
Skivene deres har hatt en jevnt stigende kvalitetskurve, og på nyåret kommer deres studioalbum nummer 6. De har allerede sluppet én singel («Hindsight»), som jeg syntes var et litt slapt valg. Har de roet ned? Hørt for mye på pop eller begynt å strikke? De har jo fått en ny mann i bandet som bruker briller. Har de blitt sånne inkallektuelle skolelys?
Nei, heldigvis ikke. «Lie To Me» er den beste innsillingen deres til dags dat, og det er sannelig blitt en bråte å velge i. Den desperasjonen, og den vanvittige energien, er så humørsmittende og fjong at jeg tenderer til å dra i gang en god, gammeldags inventarfest, skremme naboer og rive vegger.
Vi gir ikke terningkast på singler, så nøyer meg heller med å gratulere bandet med å bestige årsbeste-lista for årets beste rocklåter. Syke satan på trehjulsykkel, for en låt.
