For første gang har en publikummer vunnet frem med sin klage når musikkfestivalenes hovedattraksjon avlyser. Konsekvensene kan bli enorme.

I sommer krevde en Oslo-mann å få refundert sine to innkjøpte dagspass til Tons of Rock i Halden, etter at festivalens annonserte headliner Blink 182 avlyste sin konsert. Da billettene ikke ble refundert, tok mannen saken videre til Forbrukerutvalget, som 30. november ga han medhold i sitt krav om å få sine 1.720 kroner tilbake. Dette ble omtalt i en sak på dinside.no tidligere i uken.

Dette er en interessant tvist, som i ytterste konsekvens kan få store følger for landets festivaler og billettkjøpere. «Dette er en sak som vil skape presedens for alle konsertarrangører i Norge», uttalte festivalsjef i Tons of Rock, Svein Bjørge. Bjørge støttes av lederen for Norske Konsertarrangører, Torbjørn Valum, som kaller vedtaket «underlig», og påpeker forskjellen mellom en enkeltkonsert og en festival. Valum omtaler festivaler som en «opplevelse».

Her er det lett å sympatisere med både billettkjøper og arrangør. Arrangørene står i fare for å miste den økonomiske forutsigbarheten billettsalget skaper, hvis Forbrukerutvalgets konklusjon blir praksis. Dette kan igjen gi konsekvenser for utbetaling av honorarer, løpende utgifter og fremtidige arrangementer.

Realiteten i dag, er at billettkjøperne tvinges til å godta at festivalenes annonserte program kan forandre seg kraftig – uten å kunne kreve full eller delvis refusjon av kjøpte billetter.

Musikkfestivaler krever ofte eksklusivitet fra artistene som bookes. Ett eksempel er at artisten får «karantene» fra å opptre innenfor landegrensene i inneværende kalenderår. Denne praksisen svekker publikums mulighet til å se artisten andre steder – som norske klubbscener – uten å måtte reise langt og lenge. I tilfellet Blink 182 på Tons of Rock, var den annonserte festivalkonserten amerikanernes aller første opptreden i Norge.

Selv om nevnte avlysning ikke var forårsaket av Tons of Rock: Er det virkelig en selvfølge at billettkjøperen ikke skal kunne kreve pengene tilbake, eller noen annen form for erstatning, hvis muligheten til å se artisten andre steder ikke er innenfor rimelighetens økonomiske grenser?

Festivaler argumenterer ofte med at totalproduktet ikke svekkes så lenge en erstatter hentes inn for å fylle hullet på scenen. Problemet er som følger: I hvilken grad det musikalske plasteret på såret oppleves som en god erstatning for det opprinnelige trekkplasteret, er hundre prosent subjektivt for billettkjøperen. Noen ganger er artister som kommer inn fra reservebenken helt uinteressante for fans av artisten som har avlyst.

Argumentet som sier at man skal få varen man betaler for, bør veie tungt. Hvis jeg bestiller en pizza med biffkjøtt godtar jeg ikke å få levert en pizza med gulrøtter, fordi restaurantens leverandør var utsolgt for biff. Å kreve full pris for et erstatningsprodukt er da heller ikke normen i næringslivet for øvrig.

Her kan riktignok det motsatte skje, der reserveartisten subjektivt sett styrker festivalprogrammet – men også i slike tilfeller vinner arrangøren. Såfremt festivalen ikke er utsolgt, vil nok erstatteren også lokke noen til å kjøpe en billett til en festival de ikke hadde planlagt å besøke.

La meg ta et eksempel: I 2002 kastet undertegnede seg i siste liten på flyet til hovedstaden, for å overvære Norwegian Wood-festivalen. Seks dager før oppsatt spilletid avlyste nemlig festivalens headliner Tool sin konsert. Erstatterens navn var Iggy Pop.

På dette tidspunktet var utvilsomt Tool, kommersielt sett, langt større enn Iggy Pop. Skuffelsen var, forståelig nok, stor blant mange av billettkjøperne. For undertegnede symboliserte derimot Iggy rockens hellige gral, mens Tool var et band jeg ikke ville ha betalt én krone for å se.

Ergo kan man, rent økonomisk sett, hevde at festivalen tjente på avlysningen. Med undertegnes reisefølge inkludert, kan jeg med smertefulle erfaring si at Norwegian Wood i tillegg nøt godt av våre vesentlige innhogg i festivalbarens varelager.

Reserveartistene mottar selvfølgelig ikke alltid like høye honorarer som artisten som avlyser. Hvor ender dette overskuddet, om ikke i lomma på arrangøren?

I Tons of Rock-tilfellet ble Blink 182 erstattet av Turboneger. Nå skal jeg unngå å spekulere i størrelsen på Turboneger og Blink 182 sine respektive honorarer. Men med all respekt for de dongerikleddes musikk, er Turbo åpenbart langt mindre eksklusivt for det norske festivalpublikummet enn amerikanske storfisker som aldri har besøkt Norge.

At denne saken i Forbrukerklageutvalget skal revolusjonere rettspraksisen i forholdet mellom festival og publikum – som tilfellet da fotballspilleren Jean-Marc Bosmans seier i 1995 sørget for fri arbeidsflyt innen hans yrkesgruppe – anser jeg ikke som spesielt sannsynlig.

Men «Tons of Rock versus klageren» bør få alle festivaler til å gjennomgå sin egen policy for refundering av billetter.

I tilfeller der en publikummer argumenterer godt for at han eller hun ikke får oppleve produktet de har betalt for, bør festivalene vise nok smidighet og forståelse til å kunne refundere billetter. Skal festivalene gjemme seg bak forbeholdet «kjøpte billetter refunderes ikke», bør arrangørene i det aller minste kunne argumentere godt og saklig for hvorfor produktet ikke blir svekket som følge av avlysninger.

Å forklare publikum at de kjøper «en opplevelse» blir for tynt.