Forbigått gull fra 2017:

«Mørkt gull fra de polske skoger»

Det er ikke nødvendigvis slik at det automatisk begynner å rykke i underlivet når jeg hører uttrykket «polsk musikk».
LEKER IKKE MØRKEMENN: Duoen/bandet Me And That Man ga i mars ut ei eminent skive som burde blitt viet mye større oppmerksomhet, ikke minst av Feedback. På tampen av året forsøker vi å rydde opp i denne kritikkverdige unnasluntringen. Foto: Presse/Cooking Vinyl

LEKER IKKE MØRKEMENN: Duoen/bandet Me And That Man ga i mars ut ei eminent skive som burde blitt viet mye større oppmerksomhet, ikke minst av Feedback. På tampen av året forsøker vi å rydde opp i denne kritikkverdige unnasluntringen. Foto: Presse/Cooking Vinyl

Det er nok ikke spesielt dirrende underlivsaktivitet blant polske musikkelskere når de hører begrepet «norsk musikk» heller.

Så må man selvsagt ile til å understreke at dette ikke er det samme som at det ikke lages bra musikk i noen av landene. Vi får det bare ikke med oss, hver for oss.

Me And That Man er et polsk band som bør endre, rette opp og ryddet i bedet litt her. Bandet er et sideprosjekt fra Behemoth-frontfigur (jepp, det velkjente black/death metal-orkesteret) Adam «Nergal» Darski, men der musikken har null å gjøre med det han bedriver til vanlig.

Her har han heller satt sammen et band som spiller en slags avart av southern gothic, i et terreng og en avart der vi fra før finner knakende flotte heidersmenn som Mark Lanegan, 16 Horsepower og for den saks skyld Nick Cave & The Bad Seeds.

«Songs of Love and Death» kom på den velrenommerte labelen Cooking Vinyl allerede i mars, og er nok allerede oppdaget av masse folk der ute, men den burde definitivt blitt mer kjent i Norge, da vi fra før er et land med oppsiktsvekkende elsk for mørk musikk.

Det er sågar spor her som minner om Madrugada på sitt mest tunge og mollstemte, og for dem som måtte huske stavangerbandet Brigade, gir det iallfall en pekepinn om hvor den gravkammerdype vokalen til Darski ligger. Som en slags gotisk og rocka Leonard Cohen med Fanden selv i hælene messer han ut tekster fulle av mørk humor, dommedagsestetikk og syndefull adferd.

Enkelte spor høres også ut som en tung, bandkompet utgave av Johnny Cash, American recordings-style (andrelåten «Nightride» er jo ren ripoff av Cash-tolkningen av Depeche Mode-låten «Personal Jesus»), noe som selvsagt aldri blir feil på noen måte.

Bandet fremstår som en duo med backingband, der den andre halvdelen er den Polen-baserte engelskmannen John Porter (har visstnok bodd i Polen de siste 40 årene), og disse to både veksler på å synge og duellere i duetter. Det er i det hele tatt fryktelig mye fint på denne skiva, og den har også vist seg ganske slitesterk.

Me And That Man har i grunnen alle elementer som skal til for å gjøre det bra i Norge, og det er i hvert fall på grensen til meningsløst ikke å sjekke ut denne strålende skiva.

Så får heller Feedback-redaksjonen leve med at vi ikke omtalte den rundt påsketider, da den kom ut. Lover å skjerpe oss betydelig til 2018. Da skal vi ikke gå glipp av en eneste polsk knallskive, om de så bare er en reutgivelse av en Chopin-konsert for strykere, eller en samling Lech Walesa-taler kompet av De Press.

Jeg lover.




iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.