Unsane har alltid fulgt samme formel og oppskrift. Musikken og tekstene er av den plumpe sorten, og all rusten og søla på det musikalske karosseriet blir aldri polert vekk. Den dunkle stemningen brekkes ikke opp av lysglimt eller morsomheter. Å lytte til bandet er allikevel ingen lidelse, men frigjør derimot horder av dopaminer i hjernen.
Siden oppstarten i New York i 1988 har bandet blitt dumpet ned i noise rock-kategorien – den mest brutale, dog vage, forløperen til bandene som endte opp som del av den såkalt alternative rocken på 90-tallet. Unsane har bygd bru mellom hardcore, metal og sludge siden skateboard var forbudt i Norge (ja – bare google it, ungdom!).
Få har levert denne dissonante styggedommen med mer heart (som det heter over dammen) enn Unsane. Færre fra denne opprinnelige undergrunnsscenen har overlevd nye trender, og enda færre har evnet å holde seg relevante.
Kritikere kan argumentere for at Unsane ikke har utviklet seg nevneverdig i løpet av sin karriere. Det er allikevel irrelevant da New York-trioen med «Sterilize» leverer sitt beste album noensinne – noe som grenser til å være ulogisk, intensiteten i musikken tatt i betraktning.
«Sterilize» er et kick fra det første riffet i «Factory» sparker deg rett i trynet, til den mannevonde fuzzbassen rir inn i kveldsmørket i avslutningen «Avail». Riffene er tøffere, trommene er villere, og Chris Spencer synger enda råere enn tidligere.
