Nå har vi endelig lagt bak oss CD-sykdommen fra 90-tallet, der albumets spilletid helst skulle overgå en time. Popmusikken har returnert til den gylne albumstandarden fra 60- 70- og 80-tallet: 30 minutter holder, og 40 er mer enn nok. Jeg føler at et høylytt, uironisk «Hurra!» er på sin plass.

Dette øker nemlig muligheten til en hyppigere albumproduksjon, og det er ikke som urimelig at alle som lager vers- og refrengbaserte låter bør kunne komponere en halvtime musikk i året. Hvorfor artister allikevel fortsatt velger å kaste bort disse låtene på EP-er, er merkelig.

Å gi ut EP-er på bekostning av album anser jeg som en latmannsløsning fra artistenes side, og jeg er neppe den eneste forbrukeren som anser førstnevnte som et mindreverdig produkt. Når en artists diskografi presenteres, viser man ikke til antallet EP-er vedkommende har gitt ut. De nevnes i det hele tatt sjelden.

Formatet hører hjemme på historiens skraphaug, sammen med begreper som «maxisingel», «laserdisc» og «kvadrofoniske» høyttalere. Hvor mange «Årets 10 beste EP-er»-lister leste du i løpet av forrige måned, i årsoppsummeringene av musikkåret 2017? Nemlig. Hvis man allikevel insisterer på å gi ut musikk i bulker på EP-lengde, er «demo» et langt mer treffende begrep.

Den norske artisten Charlotte Dos Santos ga ut en fabelaktig debutplate i 2017. «Cleo» inneholder 10 låter, har en spilletid på 31 minutter, men ble allikevel markedsført som en EP. Dos Santos innrømte til Natt & Dag at dette var en bevisst taktikk, for å unngå «presset og forventningene som knyttes til et debutalbum» (ironisk nok endte «Cleo» opp på mange topplister over fjorårets beste album).

Dette bygger opp om oppfatningen at EP-en er et mindre høytidelig format. Men når ble forventninger noe negativt? Hvis et fotballag kjøper ny spiss, kommer ikke treneren til å omtale han/henne som en venstreback, i håp om å stagge fansens forventninger om å ha hentet en ny toppscorer.

Opp gjennom årene er det selvsagt gitt ut en rekke EP-er som fortjener å bli omtalt som både viktige og klassiske. Kjøtts selvtitulerte debut-EP fra 1980 er for eksempel en ruvende bauta i norsk rock, men EP-klassikerne er i stor grad undergrunnsutgivelser fra forrige årtusen.

Selv eier jeg mange EP-er, ervervet for en betydelig mengde hard valuta. I årene da «lommepenger» fortsatt var et begrep, var EP-formatet – spesielt av økonomiske årsaker – nokså populært hos undertegnede.

Disse EP-ene kom i form av CD-er og vinyl i 7 eller 10 tommers størrelse, men i og med at ungdom bruker lite eller ingen penger på musikk i 2018, er EP-en i dag ingen «fattigmanns trøst». Og hvis det stemmer at folk bestemmer seg for om de liker en artist i løpet av en låts første 30 sekunder, er den også bortkastet som markedsføring.

I vår digitale tidsalder bombarderes vi (heldigvis!) daglig med ekstreme mengder musikk. Vi heldiggrisene som anmelder musikk ukentlig har allikevel ikke mer tid tilgjengelig enn andre mennesker. Av egen erfaring garanterer jeg at en svært stor andel nye EP-er drukner i innboksen, eller rett og slett konsekvent blir prioritert bak mer fullverdige produkter.

Mitt håp er at flere artister har følgende nyttårsforsett: Smell for all del et par-tre enkeltlåter per år ut på strømmetjenestene. Men la disse være teasere til det store smellet, nemlig albumet – ikke dens degenererte og mindre ambisiøse lillebror EP-en.