Det kunne liksom ikke bli verre, fikk man inntrykk av. Spesielt Bowies endelikt fikk sosiale medier til å gå ekstra varmt.
Uttrykket «å hoppe etter Wirkola» ble erstattet av «å dø etter Bowie». Men det kommer til å dø masse fine folk hvert eneste år, og elendigheten fortsatte selvsagt med uforminsket styrke i 2017. Og de vil fortsette å dø i alle kommende år. Så lenge noen lever, vil de nødvendigvis også dø.
Her på huset publiserte vi i 2017 minneord til (klikk på navnene for å lese dem!) Tom Petty, Chris Cornell, Walter Becker, Chuck Berry (denne er en hyllest skrevet av Helge høsten 2016, da Berry fylte 90), Tony Cohen, Martin Ain og Malcolm Young.
Noen fra den – objektivt sett - øverste hylla av historiske skikkelser innen populærmusikken, mens andre holdes høyt i interne fan- og kultkretser.
Men det var selvsagt langt flere som slo av forsterkeren og ble stille i fjor. Her er et lite knippe av dem.
Hans to småbrødre, Malcolm og Angus, er betydelig mer kjent, og stakkars Angus skulle da miste begge brødene sine i 2017.
George jobbet også sammen med brødrene sine, som produsent på alle de fem, seks første AC/DC-skivene, litt etter hvordan man regner (sammen med Harry Vanda, som duoen Vanda & Young).
Det er uansett vel så viktig ikke å glemme hans fortid som gitarist og låtskriver i det fenomenale 60’s-bandet The Easybeats, som var et slags australsk The Beatles/The Kinks. Deres største hit var den superbe «Friday On My Mind», og den ble skrevet av nettopp George. Min personlige favoritt av bandet er derimot den garasjete killeren «Sorry». Her er den fremført fantastisk på et TV-show i 1966, med go-go girls og det hele. For et vanvittig bra band de var, The Easybeats.
GRANT HART (1961-2017)
Grant Hart og Hüsker Dü var helt sjukt viktige for meg.
Et av få band som bare ble bedre, da de ble mer populære og signerte med stort selskap (selv om de lærde her strides noe).
Det er litt over 30 år siden «Warehouse: Songs and Stories» kom ut, ei skive som ommøblerte hjernen i det sekstenårige hodet mitt. Så mye bråk, og så sjukt gode melodilinjer under alt lurvelevenet. Spilte den daglig i et år, og kommer stadig tilbake til den.
Grant Hart og Bob Mould synger omtrent annenhver låt. Mould mørkere og sintere enn alle i hele verden. Hart, derimot, en hopeless romantic, og mye mer livsbejaende. De utfylte hverandre perfekt.
«She Floated Away» var et av deres fineste øyeblikk. Spinkel, kvass lyd, med Grant Hart hamrende karakteristisk på trommene mens han synger. En sann heidersmann som kunne bære taggen alternativ rock med stolthet og verdighet. Sukk.
Det var min tidligere kollega Danny Pellicer som i sin tid tipset meg om denne undergrunnens James Brown, via en panegyrisk anmeldelse i regionavisa, da de fortsatt skrev om utenlandsk musikk.
Og Dannys ord holdt virkelig hva de lovte.
Bradley, en soulsanger som skrek hver tone ut som om det gjaldt liv, og det gjorde det, men som var henvist til lurvete barer og kneiper, uten platekontrakt eller et publikum. Han skulle bli hele 63 år før debuten hans kom (den Danny omtalte), via det hippe new soul-selskapet Daptone, men da eksploderte det heldigvis.
Takk og lov fikk han endelig et publikum, og turnerte verden rundt, med flere glitrende albumoppfølgere. Konsertene hans var også fortsatt enormt intense, med en frontfigur som nærmest rev hjertet ut av brystkassen og i fillebiter, og kastet det ut på publikum som konfetti.
For en rørende story og type. Og så flott at han fikk oppleve et gjennombrudd og anerkjennelse før han døde.
DAVID PEEL (1942-2017)
David Peel var en skikkelig eksentriker, i ordets vide betydning, og var mest kjent som oppvigler, rabulist, tøysekopp og politisk aktivist, fortrinnsvis som ivrig forkjemper for legalisering av marihuana, og med repeterende slagord mot politiet.
En slitsom hippie? Ja, så absolutt. Men noe av stoffet hans er helt vilt bra, og da spesielt den hardere delen av katalogen hans.
Konsertene hans gikk for det meste på gata og i parker i hans elskede New York, men han fikk heldigvis spilt inn noe av gullet også. Hans mest kjente album var det sågar fan og kompis John Lennon som produserte, skiva med den fiffige tittelen «The Pope Smokes Dope» (gitt på Apple også), som det selvsagt ble masse bråk rundt og av. Man kødder, som kjent, aldri ustraffet med katolikker.
Likevel er det hans 1978-utgivelse «King of Punk» som virkelig bør sjekkes ut. Skiva låter sylkvast, låtene er catchy som bare fy, og han skjeller ut alt og alle (ikke minst alle samtidige helter og heltinner fra samtidens New York-scene) i et inferno av fuzz og herlig lurveleven.
Håper noen sitter og jobber på en uutgitt dokumentar om ham.
Jeg skal selvsagt ikke ta livet av et helt band her, men hele to av det eksperimentelle, banebrytende og tyske rockbandet Can forlot oss i 2017.
Bandet debuterte på slutten sekstitallet, og har vært en viktig inspirasjonskilde for en haug kjente og mindre kjente artister og band.
David Bowie, Sex Pistols, The Stone Roses, Thin White Rope, Pavement, Talking Heads, Talk Talk, Primal Scream, The Mars Volta, The Jesus And Mary Chain, The Mooney Suzuki og sågar Kanye West har alle nevnt Can som inspirasjonskilder, så deres betydning er vrien å le av. Eller bare gjør det, men da er du en fusentast.
Bassist Holger Czukay (f. 1938) regnes som selve grunnleggeren av bandet og Jaki Liebezeit (f. 1938) trakterte trommene, og med dødsfallene til dem var hele rytmeseksjonen til kultbandet utradert i ett og samme kalenderår.
Dødsfallet til frontfigur, gitarist og grunnlegger av Dead Moon var det som personlig gikk mest inn på meg i 2017.
Av mange forskjellige grunner. Dead Moon er bandet som mer enn noen andre manifesterte undergrunn, genuin oppofrelse for det stod for og som trakterte begrepet «kultband» som det var en del av deres DNA.
De som ikke skjønte det, vil aldri skjønne det, og det er selvsagt helt greit. Vi som derimot var fans elsket dem. Og vi gråt strie strømmer da Freds kropp slo av forbrenningsovnen i høst.
Jeg skrev en fryktelig lang sak om ham i sosiale medier da det skjedde (skulle gjerne lagt til en link for spesielt interesserte, men jeg må vente til Facebook er ferdig med å blokkere og stenge meg ute), så jeg skal spare lesere for pinlige gjentagelser her. Men hjælpes, som han savnes.
Det var selvsagt langt flere musikere som døde i 2017. Fats Domino, Greg Allman og Glen Campbell etterlot alle store hull etter seg, mens en mann som Tommy Keene også vil savnes av mange (sjekk ut de mange fjonge popskivene hans!).
Dette er også en ganske pop/rock-tung liste, og skulle man utvidet radaren, ville man kunne nevne enda flere.
De fleste nevnt over her var dessuten relativt tilårskomne, som flesteparten av dem som dør - heldigvis - er.
Og hvorfor er det ingen damer på lista? Ja, si dét. Kanskje var det en slags skjebnebestemt #metoo-svar på all elendigheten som piplet til overflaten i fjoråret? Eller er det bare det at damer lever lenger enn oss menn? Det er i så fall skikkelig, skikkelig, skikkelig urettferdig.
Dessverre vil nok døden innhente oss alle, med Elvis som eneste unntak. Elvis dør jo aldri, til tross for at han var, ehhh... er mann.
Måtte likevel lista bli kort i 2018. Vi gruer og gleder oss til et nytt musikkår.