«Hallo, folkens! Vi må snakke mer om Kevin Coyne!»

Det er faktisk helt enomt viktig. Kevin Coyne er viktig. Og det er viktig å snakke om ham, for ikke å si høre på ham.
KEVIN COYNE: Et sant geni som fortsatt burde oppdages av mange flere.

KEVIN COYNE: Et sant geni som fortsatt burde oppdages av mange flere.

1 / 1

Han hadde det eksentriske fra artister som Roky Erickson, Captain Beefheart og Syd Barrett, låtskriverteknikken og -kunsten til Bob Dylan, stemmen til en ung og obsternasig Van Morrison og treffsikkerheten til Richard Thompson.

Men han ble aldri like stor som noen av dem. Det er dumt. I dag må vi derfor snakke om Kevin Coyne. Ja, vi  må i det hele tatt alltid snakke mer om Kevin Coyne.

Kevin Coynes karriere er noe av en forunderlig historie i seg selv. Engelskmannen formelig spydde ut skiver og singler (nesten tretti av hver) i tidsrommet 1969 og til sin tidlige død i 2004 (en måned før han fylte seksti år), ga ut flere bøker og diktsamlinger, regisserte filmer og malte bilder.

I dag er mesteparten av det musikalske materialet hans gjort tilgjengelig digitalt, og personlig går det fortsatt veldig i surr for meg fra hvilken skive hvilken låt er hentet fra, og jeg eier bare den flotte, firedoble samleren med den megetsigende tittelen «I Want My Crown: The Anthology 1973 - 1980» (gi ham den krona, for faen!) og studioalbumet «Marjory Razorblade» (1973).

Sistnevnte er ei av de flotteste, mest særegne, forbløffende underkjente og solide folkskivene som er meislet ut i riller; gitt ut som dobbeltskive i England og skjendet ned til ei enkeltskive for det amerikanske markedet. At plata ikke ble en kommersiell suksess må være et av de store undere i musikkhistorien.

«Marjory Razorblade» er ei sånn skive du bare skjønner at har denne udefinerbare storheten over seg som kjennetegner tidløse klassikere, album du føler at kunne vært utgitt når som helst, og som kjennere og musikkelskere ville trykket til sine bryst uansett samtid, trendbølger eller andre utenomsportslige faktorer.

Noe er bare for bra til å la seg affisere av tidsrom det avspilles i.

Denne skiva er et fabelaktig overflødighetshorn av en utgivelse, der den nærmest bugner over av velskrevne og smarte perler. Likevel er det enkeltspor som skiller seg ekstra ut. Mest kjent er den svært Dylan/Morrison-beslektede «Eastbourne Ladies», en låt så fengende og mektig at den skaper narkotisk avhengighet etter halve første gjennomlytting. Legger en link til den her, bare for å vise at også jeg kan være raus.

Likevel er det den smektende soulballaden «House On The Hill» som tar kaka, og jeg lar derfor den være dagens utvalgte. Coyne jobbet i flere år som både psykiatrisk sykepleier og terapeut ved et psykiatrisk sykehus i England, og låten er en beinhard, sår og hinsides vakker kommentar/hyllest til systemet og pasientene.

Så vakker at det nesten er vondt å høre på, og fremført med en inderlighet og sårhet få andre matcher etter ham. Teksten er fantastisk vakker, skrevet med både omsorg, sinne, frustrasjon og spissfindig, britisk humor. Hver gang refrenget kommer, knekker man litt inni seg.

Funny, funny, funny, funny/ Oh so funny, that's it's making me cry

Funny, funny, funny, funny/oh so funny Lord, sometimes I wish I could die

Måten han synger «die» på er det bare han – og muligens Them-utgaven av Van Morrison – som hadde klart. Satakkars Mick Jagger, liksom.

Det er så intenst og gispende bra, og det høres reelt ut som han skal dø der han vrenger stemmebåndene sine til ytterpunktet. De såre slidegitarene til Gordon Smith er også helt fantastiske, der de ligger over hele låten som en parallell klagesang. Sukk.

Ligger noen liveklipp av Coyne der ute, der han gjør denne låten, som er veldig fine, men det er likevel studioversjonen som virkelig suger deg inn i høyttalerne.

Har sikkert hørt låten 200 ganger. Kommer aldri til å bli lei av den.

Tekstuniverset til Coyne er i det hele tatt mye sentrert rundt utskuddene, outsiderne, de mistilpassede og forkvaklede; de som står på utsiden og gjør verden til et mindre straight, og dermed bedre, sted å være.

At han selv aldri ble inkorporert i de etablertes rekker er i så måte tungt ironisk, for ikke å glemme at den velrenommerte Andy Summers først slo seg opp som gitarist i Coynes band, før fusentasten Sting kom og stjal ham og plasserte ham i The Police. For en illojal kødd. Bad move.

Myten skal ha det til at Kevin Coyner ble tilbudt vokaljobben i The Doors etter Jim Morrison, men at han takket nei fordi han ikke tålte tanken på å iføre seg skinnbukser. Jeg skal virkelig aldri sjekke gehalten i den storyen.

Men sjekk ut denne låteperla, og sjekk ut mer av Kevin Coyne. Så kan vi begynne å snakke mer om ham. Det er faen meg dritviktig, det.

PS: I 1983 spilte Coyne på gamle Prelaten her i Tromsø. Oddvar Brå og staven kan drite og dra. Men jeg var tretten år, bodde et annet sted og er dermed unnskyldt.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.