Per Fugelli levde i åtte år med dødsdommen, og en uhelbredelig kreftdiagnose, hengende over seg. Dette gjorde ham til en slags frivillig utnevnt talsmann for å normalisere vårt forhold til døden.

Hans engasjement for landet og folkene rundt seg, ofte referert til som «flokken», var viden kjent. Som samfunnsdebattant var han omstridt.

Fansen kunne være på grensen til tilbedende, mens motstandere kunne være tilnærmet hatsk. Han gikk særlig til angrep på Frp, som han kalte «jeg-partiet», og som han stadig advarte mot. Dette ga ham mange venner og fiender. Uredd, veltalende og briljant på sitt beste. Moraliserende og gjentagende på sitt mest enerverende.

Sosialmedisinprofessoren var ofte en befriende korreks. Legen som forsvarte røykere og usunn mat. Som ba oss nyte livet og være snille med hverandre. Ateisten som var opptatt av å respektere andres tro, og som selv gjerne bannet som en sjøulk fra Røst.

Da han ufrivillig begynte å interessere seg for døden, med sin egen situasjon som utgangspunkt, snakket han på vegne av oss alle. Vi er ikke så gode på å snakke om døden i Norge. Per Fugelli gjorde det litt enklere. Boka «Døden, skal vi danse» (2010) står igjen som et sjeldent treffende og imponerende, usentimentalt verk alle burde lese.

«Per Fugelli – siste resept» tar oss med på hans siste leveår, etter han selv har bedt legene stoppe cellegiftbehandlingen, fordi den ikke lenger kan gjøre ham frisk, bare mindre syk. Det er et ganske bekmørkt utgangspunkt, da selve premisset for filmen er at den ugjenkallelig går mot den sikre død og alt annet enn en happy ending.

Per Fugelli var en ekstremt offentlig kjent person. Han var en av Norges største kjendiser, og både snakket om døden, om flokken, om mørkebrune og farlige krefter, om å få bukt med frykten, om nødvendigheten av å nyte at vi er så heldig å vokse opp i dette rike landet. Vi ble godt kjent med ham og tematikken gjennom det offentlige ordskiftet.

Riksavisene logret og publiserte hans kronikker, vel vitende om at de alltid ga god trafikk og høy temperatur. Han skrev mange bøker om de samme temaene. Han var en yndet debattdeltager. Han holdt foredrag landet rundt og ble møtt som ei popstjerne av fansen.

Man kjente godt til både hans ståsted og hans mange kjepphester. I filmen er det dessverre for mye og for mange gjentagelser av alt dette vi allerede visste. I lengden blir det rett og slett langtekkelig, og i overkant intenst, for man sitter med en følelse at regissøren har kommet så tett innpå at det muligens har blitt for krevende å klippe i alt det unike materialet. Det er jo ikke hverdags å få lov å følge en så stor profil på veien mot døden.

Det blir veldig mye opplesing med Fugelli selv som fortellerstemme. Kloke og fine ord mye av det, ja visst, men to timer med det blir rett og slett slitsomt, for man sliter med å svelge unna hele veien.

Poppe maler historien opp med masse fantastiske bilder, særlig er bildene fra Røst til å miste pusten av, og noe som burde vekke til live sjarkromantiske forelskelser hos selv de mest urbane av oss.

Filmens styrke er forholdet som skildres mellom Fugelli og kona Charlotte, eller kjæresten, som han heller kaller henne. Hvordan de sliter med å være seg selv og holde humør og mot oppe. De mest bevegende scenene er da også de som utspiller seg mellom de to. Noen av dem, særlig de med musikalske innslag, er hjerteskjærende vakre og godtvondt å se på.

Jeg liker også at Poppe har tatt med Fugellis infantile trang til å være rampete; at han stjeler blomster, frukt og salmebøker, og at han slites i en ambivalens mellom å være barnslig stolt og beskjemmet av det, nå når han nærmer seg oppgjørets time med St. Peter.

Det er lett å bli rørt av å se Per Fugelli og kjæresten sammen. Og man blir jo ikke mindre glad i fyren. Det gode, runde og ubarberte fjeset, de blide og halvt igjenkneppede øynene, den mørke stemmen som likevel sprekker hele tiden. Tversoversløyfen. Hans kjærlighet til folk er også smittende. Man får lyst til å være snill. Dét tror jeg han hadde likt å høre.

Summa summarum sitter jeg igjen med inntrykket av å ha sett et altfor langt TV-program, der antall monologer med stor fordel kunne vært halvert. Verdt å se, for all del, og særlig for deg som var fan av Per Fugelli fra før. Men noen stor film er det ikke. Snill, sentimental firer.