– Du blir plassert på en øde øy og får kun ei skive med deg. Hvilken?– «Fun House» (1970) med The Stooges!

– Åhhhh! Bibelen! Dette kan bli nerdestygt, men jeg besinner meg og ber deg heller forklare valget. – Hehe. Gjerne! For meg var den en sinnssyk øyeåpner. Det var skiva som tok meg fra drittunge til ungdom. Hang mye rundt platesjappa Electric Circus i Oslo, og hadde jo hørt masse Bowie, Pink Floyd og de greiene, og begynte å få en interesse for norsk punk på den tiden. – Så dro jeg på språkreise til Torquay, av alle steder i verden, og i ei platesjappe der så jeg «Fun House». Det var en sånn billig Elektra-repressing, med en påklistra sticker det stod PUNK på. Alt så kult ut på det coveret. Da jeg kom hjem og fikk satt den på, var det helt sjokk. «Hva faen er dette?», liksom. Det var bare helt fyyyy faen. Jeg får gåsehud bare jeg snakker om det nå, kjenner jeg.

– Jeg får det av å høre på!– Haha! Ikke sant? Det morsomme her er at jeg kjøpte to plater på den turen, og den andre var en helt forferdelig tolvtommer med UB40.

– Haha! Snakker om yin/yang i kvalitet. Herregud, tenk så galt dette kunne gått, om det var den du i stedet hadde kicka på!– Da hadde vi ikke sittet her og snakket, for å si det sånn! Men «Fun House» pekte så å si ut retningen for alt jeg begynte å høre på etterpå, fra garasjerock med The Sonics, via Sun Ra til punk og John Coltrane, for den saks skyld. Den appellerte til alt i meg. Det er ingenting der som er for mye. Det groovet til Asheton-brødrene, Iggys vokal, alt. De har noe å fortelle, og det er ikke noe individuelt prog-grusomhetsuttværing, men et kollektiv som bare kverner det ut sammen, med få ord og lite jåleri.

– Enig i alt. Verdens beste plate. Har du hørt «The Complete Funhouse Sessions», boksen på 7 CD-er, med alle innspillingene fra studioet? – Æhhh, nei, den har jeg ikke hørt, ass.

– Bra for deg! Mest slitsomme jeg har gjort. Men kult at de bare strippa studioet helt for stash, lot Iggy holde mikken i hendene og bare peisa på. I 1970!– Akkurat det der skal man ikke kødde med, at de fikk lov å være seg selv, og jeg tror det er mye der storheten til plata ligger, at de selv ikke var klar over den. De hadde ikke noe særlig med fans eller publikum på den tiden. Det var dem mot resten av verden, og jeg tror nettopp denne attituden, at de ikke hadde noe å svare for til noen eller noe, ble helt utslagsgivende.

– Som gitarist, bassist og nerd: Kan du si noe om gitarene til Ron Asheton her. Han ble jo senere degradert til bassist, men her er han jo «dancing on top of the world».– Ja, herregud. Nå er etterfølgeren James Williamson, som degraderte ham til bass, en som er teknisk bedre og har øvd mer. James spiller veldig skalabasert, melodiøst og uovertruffent, for all del, mens Ron høres mer selvlært og friere ut, og det er akkurat dette udefinerbare som slår så hardt, ikke minst i kombinasjon med Scott, broren hans, som slår trommer.

– Amen. Jeg har aldri hørt bedre musikk. Noen gang. – Helt enig. Det er så perfekt, men samtidig så ufullendt. Det var nok også en jævla fordel at de ikke hadde noen hits fra før, og dermed forventninger. De hadde ikke sosiale medier på den tiden, men kicket etter listeplasseringer og hits var datidens likes og delinger, da dét var det eneste målbare. –Fogerty i Creedence ble jo helt ødelagt av dette, fordi det hele tiden ble forventet hits av ham. The Stooges hadde det mye friere, og denne mangelen på frykt for fiasko, eller crave for success, tror jeg avspeiles i den helt nådeløse musikken.

– Har du sett dem live?– Ja! Øya i 2010, men det var med Williamson, Ron var jo død da. Men jeg så Iggy i Skedsmohallen i 88.

– Jøss. På «Instinct»-turneen?–Nettopp! Vi visste allerede da, via noen bootlegs, at han spilte masse Stooges-materiale, og det gjorde han her også. Bare sjekk de settlistene på nettet fra 1988. De er helt drøye. Det var et helvetes trøkk, Iggy i baris spratt rundt der oppe som en kenguru, og jeg var etterlatt i total sjokktilstand. Jeg kom hjem uten sokker, for å si det på den måten.

– Hahaha! Nydelig! Spilte Steve Jones gitar?– Nei, det var faktisk Andy McCoy, han fra Hanoi Rocks. Og de hadde engelske Crazyhead som support, som hørtes ut som The Stooges. Hjælpes, for en kveld.

– Er ikke misunnelig i det hele tatt. Hvis du kunne skrevet noen andres låt da?– Jeg holder meg til saken her, og velger «Dirt» fra samme skive. Det er rett og slett fordi, her er jo alle låtene fantastiske, men med en gang du hører det riffet, sitter jeg automatisk ytterst på…, nei jeg står midt på gulvet og brøler. Dramaturgien, gitaren, groovet. ALT er helt perfekt. Jeg hadde tatt med meg «Fun House»-skiva på den øde øya, om den så kun bestod av «Dirt», så bra er den.

– Verdens beste låt! Fra verdens beste plate! Så satans sleazy! Tenk å starte en låt med mikrofonen inni munnen, og så spyttekysse den ut i starten. – Hahaha! Ja, det er helt fantastisk! Uansett hva beskjeden der måtte være. For et perfekt stykke musikk. Drit i Bolero og spill «Dirt»! Tenk hva alt på denne skiva har betydd for rock. Mens Velvet Underground har blitt overintellektualisert og tolket, er The Stooges noe som heller treffer rett i pelvis-regionen.

– Amen! Kjenner jeg har lyst til å være med på den øde øya og snakke mer om dette. Men da blir den ikke øde! Derfor får du heller ta med deg en død ting. Jeg gir deg gitar, kniv og strøm til anlegget. Hva mer vil du ha på Øya-rideren?– Altså, jeg MÅ jo ha med wahwah-pedal og en forsterker. Så kan jeg stå der ute med The Stooges på fullt, med et digert Marshall-stack i ryggen og bare blæste ut i horisonten.

THE STOOGES «Fun House» (1970). Her med punk-sticker på coveret.