Han er blitt en parodi på seg selv for lengst, og har en slags halvoffisiell status som hele hiphopens gretne onkel, som alltid skal skryte over hvor tøft det var før i tida.

Men vi undervurderer alltid onkel. Ice-T var litt som, la oss si, heavy metal. Judas Priest.

Det var ei god stund der det ikke var veldig hipt å innrømme at man likte han.

I dag fyller gangstarapens bestefar 60 år.

På tide han får sin oppreisning som kulturelt ikon, pioner, musiker og visjonær.

Her er noen enkle grunner til at vi bør bøye oss i støvet og takke the dopest, flyest, O.G., pimp, hustler, gangster, player, hardcore motherfucker living today (for å sitere introen på «O.G.»-plata).

I Norge snakket vi ikke om Icer´n før 90-tallet.

Da var han allerede veteran (som rapper og, bokstavelig, fra den amerikanske hæren).

Hans første større opptreden var i den sukkersøte breakdance-musikalen «Breakin´» (1983). Tidlige singler var nærmest electro, men det snudde etter han hørte Schoolly Ds «P.S.K.», og skjønte at han kunne snakke om sin egen virkelighet.

Ice kledde seg som en hallik og hadde erfaring som skald for Crip-gjengen han tilhørte, hvor han resiterte fortellinger på rim, og selv om han fortsatt ikke hadde en egen musikalsk identitet var dette en milepæl.

Samme år som N.W.A. sparket inn dørene med «Straight Outta Compton» slapp Ice-T «Power», som på mange måter sa mer om livet i L.A.

Ice poserte i helblått på coveret, og skjuler et våpen bak ryggen.

Kona hans står ved hans side i bikini, med hagla i handa.

Her fant Ice sin egen stil, og vi fikk fortellinger fra gateplan fra noen som virkelig hadde levd blant ransmenn, gjengmedlemmer, hustlere, halliker og gatemillionærer. Samtidig kom «Colors», den første filmen som portretterte de gjenginfesterte L.A.-gatene.

Ice-Ts tittelspor gir meg ennå frysninger, og tar deg med inn i hodet på en ung gangbanger uten framtidsutsikter, over en hypnotisk synthbass.

Mot slutten av 80-tallet skulle Unge Amerika for all del beskyttes mot seg selv.

Rap, heavy metal, ja sågar Madonna, måtte sensureres. Ice fikk føle dette på kroppen, men nektet å bøye seg.

Tittelsporet fra det ujevne tredjealbumet er et personlig angrep på alle som prøvde å holde han tilbake, og introduserte den Ice-T som vi i Europa ble forelska i. Underdogenes talsmann, den politiske gangsteren, som sto på barrikadene for dem som ikke hadde noe.

Introsporet på albumet hadde med seg Jello Biafra, og tvang alle som hadde avfeid han som en gullkjedebehengt, misogyn gangster om å ta han seriøst. Ice-T er i dag et av de viktigste ikonene når det kommer til ytringsfrihet, og har tatt mer enn ei kule for laget.

«O.G.» (album, 1991)

«Original Gangster» var plata som satte Ice på kartet for norske fans, meg inkludert.

Siden tekstene var trykket på innercoveret, lærte jeg meg hele plata utenat som 13-åring.

Han hadde landet samtidig sin første store rolle i «New Jack City», hvor han spilte (gisp) politimann. Det har han for så vidt gjort i 342 sesonger av «Law & Order: Special Victims Unit» siden. «O.G.» var den perfekte introduksjonen til Los Angeles-gatene.

Ice prater ikke i caps lock, men snakker i klartekst. Denne klarteksten har også vært hans akilleshæl, og fått han til å fremstå mindre reflektert enn han egentlig er.

«O.G.» er fylt opp av fortellinger fra feil side av Hollywood-skiltet, og i ettertid står den som et av tidenes sterkeste dokument fra gangsterrapens frontlinje.

«Body Count» (1992)

Rappere som vil rocke kunne, og burde, vi skrive en egen hatartikkel om, men Body Count var noe annet. Ice hadde noe å si.

USA var på kokepunktet etter noen år med høy temperatur politisk og rasemessig, og Ice fikk et utløp for sine mest aggressive sider.

Og Body Count besto av rockeelskende, afroamerikanske musikere fra South Central. Body Count blandet klassisk rock, metal og punk, og det nærmeste man kommer er kanskje Suicidal Tendencies’ tidlige 90-tallsperiode. Og, ja, så var det noe om «Cop Killer».

Ice-T var vanskeligere å skjønne for europeiske rockefans enn N.W.A.s protestviser fra Compton, der han poserte i minkkåper og dresser som så ut som de var hentet ut fra skurkene i Miami Vice. Samtidig var han hiphop på en måte andre gangster-rappere aldri ble.

Han var gangster til fingerspissene, men aktivist og samfunnsdebattant. Ice er kanskje mest kjent som skuespiller og Oprah-gjest i dag, men musikken hans har ikke forandra seg det grann siden han var den farligste artisten i verden. Og mens N.W.A hengte ut bandets skittentøyvask til offentlig tørk, kranglet Ice-T med POTUS. Og selv i dag snakker Ice-T for «gatene».

Gratulerer med dagen, gamlefar!

PS: Anbefaler å lese selvbiografien Ice: A Memoir of Gangster Life and Redemption—from South Central to Hollywood (2011).