Det hele flater langsomt ut som et nachspiel der deltakerne egentlig var godt forsynte allerede når de kom.
Der Joddski tidligere i høst gjorde et vellykket «comeback» som reinspikka hip hop-artist, etter å ha flørtet med rock’n’roll m.m. i et par albums tid, velger OnklP å holde seg på «rockekjøret» i enda et album. En av fordelene med å gjøre et slikt rap/rock-samarbeid, er at man ofte kan servere en musikalsk tiretter, i stedet for flere variasjoner av den samme husmannskosten. Men på Slekta III er det flere av de ni låtene som forvirrer smaksløkene.
Ran er et slikt eksempel, som blir litt for mye Rage Against the Machine, og altfor lite Funkadelic. Bandet består fortsatt av to stykk Oslo Ess, pluss Tommy «Manboy» Akerholdt og Johan Larsson. Disse er selvfølgelig dyktige folk, men kreativt sett hoster den musikalske motoren like ofte som den trekker jevnt.
B-Film låter som The Specials på slankekur, med et noe kjipt Chumbawamba-aktig refreng på kjøpet. Denne plata mangler en hit à la Styggen på ryggen, men på Narkour og Berlin prøver Tøien seg på noe lignende. Allikevel er det nok en grunn til at melankolske, pianodrevne hip hop-ballader er uvant kost – det er litt som å smøre Nugatti oppå leverposteien.
Platas nest beste øyeblikk er låten med den enkleste oppskrifta: sistesporet Ender Bra. En rett fram rocklåt med The Troggs Wild Thing-riff som ryggmarg, som ender opp å låte som en godlynt Raga Rockers-låt.
Jeg tror Pål Tøien nå har presset maksimalt ut av dette bandeksperimentet. Det er kanskje på tide å lukke dette kapittelet, og vandre videre mot nye musikalske eventyr. Ikke fordi at Slekta III er noe krisealbum, men fordi sjokkeffekten er borte og når de beste idéene allerede ble brukt opp på de to første platene, blir resultatet av å resirkulere dem nok en gang ganske middelmådig.