Gluecifer (eller bare «Glue», med tjukk L, som mange kalte dem) hadde akkurat spyttet ut siste ekstranummer, låten «God's Chosen Dealer», debutsingelen som startet det hele i 1995.

Kvelden før, foran et fullsatt Sentrum Scene i Oslo, spilte de ikke den gamle undergrunnsklassikeren. Nå hadde de spilt den for siste gang. Tilbake stod et fjetret publikum og måpte. Noen gråt. Noen satte seg ned på golvet og så tomt ut i lufta.

Det var ei snål stemning, en skrudd blanding av sentimental tristhet, lykkerus, eufori og struttende adrenalin. 600 publikummere kjøpte merchandise for over 30 000 kr.

Det var et uoffisielt sigarettfakkeltog av euforiske, sørgende og mørbankede fans gjennom Storgata, fra Kulturhuset til Blårock. Festen og nachspielet husker jeg bare bruddstykker av. Det var mye latter, klemming og blanke øyne badet i sprit og sentimentalitet.

Gluecifer var ikke bare store i Oslo, Sverige og Tyskland. I Tromsø var de umåtelig populære.

Jeg husker jeg var over meg av lykke da jeg booka dem til Tromsø første gang, i 1997, med det som må ha vært en av verdens korteste kontrakter, et håndskrevet A4-ark som ble sendt på faks og lød slik:

«Vi spiller i Tromsø søndag 31.august for 5.000 kr, to kasser øl og 5 pakker Rød Prince. Arrangør henter oss på flyplassen og kjører oss tilbake mandag. Arrangør betaler flybilletter og hotell».

Det var samme dag som Lady Di krøp i penalet. I stedet stod de majestetiske og selvbestaltede kongene av rock på golvet i andreetasjen på Blårock (det var før det var en forhøyet scene der) og spilte hørselsskader på alle de fjetrede fremmøtte. Det var ikke mye som lignet verken begravelsesstemning eller å holde hviledagen hellig.

Siden skulle de spille på større og større scener, både her i byen, i Europa og USA. I Norge toppet de plakaten på alle de store festivalene. Og det var ikke rart. Live var de helt fantastiske.

Snørrhovne, arrogante, morsomme, nådeløse og tighte som elefantføtter i kondomer for spissmus.

Og de hadde en frontfigur vi ikke har sett maken til her til lands. Biff Malibu sang som en slags krysning av Eric Burdon og punkrockutgaven av Van Morrison, med autoriteten til en asiatisk monark på anabole steroider, og en humor som med letthet hadde gjort ham til en standup-komiker av internasjonal rang.

Jeg så dem live noen og tjue ganger. Det var aldri dårligere enn dritbra. De beste konsertene med dem er noe av det beste jeg har sett. Men så var det over.

Derfor må vi ikke glemme at de rakk å forevige fem skiver, flere EP-er og en drøss med singler i riller før de ga seg. Nå har jeg alltid ment at Gluecifer virkelig kom til sin rett live, men skivene deres er fortsatt uhyre fin lytting, og under finner du undertegnedes høyst subjektive vurdering av dem.

«Ridin› the Tiger» (1997)

Etter en sjutommer og en tolvtommer (samlet på en CD under det logiske navnet «Nineteen Inches of Rock») kom debuten, deres første utgivelse på den svenske etiketten White Jazz, en label som til da utelukkende huset The Hellacopters.

Gitarist Rolf Yngve Uggen (Astroburger, Lust O Rama, Kung Fu Girls, Turboneger ++) hadde styrket laget, og nå skulle de pinadø dra skinnet av pølsa.

Det var noe så enormt unorsk over denne gjengen. Bare det å kalle seg noe så infantilt som «Kings of rock» føltes der og da som fryktelig befriende og harry på rette måten. De trykket opp kondomer med bandlogoen på, og med påskriften «Hard rock gets you laid». Var jo ingen som drev på med slikt her til lands da.

Da den kom, opplevdes den nok som noe ehhh... viktigere ut enn den gjør i dag. Det er likevel et formidabelt øs av energi og faenskap, og skiva lukter av nihilistisk sinne, blodig nevekamp, fingerpuling på offentlige toalett og retningsløs fyllekjøring med eter i dørken og Misfits med dårlig opptakskassettlyd over anlegget.

Mange låter her forble også livefavoritter helt til de la inn årene, ikke minst den eplekjekke underlivsrasperen «Rockthrone» og den flate og steinharde punkrockeren «Evil Matcher». Terningkast 5

«Soaring With The Eagles At Night, To Rise With The Pigs In The Morning» (1998)

En helt koko tittel, som på sett og vis illustrerer at Gluecifer her var på sin aller mest stormannsgale «Kings of rock»-trip.

Skiva starter med et av rockens beste, råeste og lengste primalskrik fra Biff Malibu, og siden ser de seg ikke tilbake. «Soaring» var den første med trommis Danny Young, da Anders Møller hadde hoppet av for å satse på Euroboys (selv om Møller ikke er avbildet på innercoveret slår han likevel trommer på noen av låtene, blant annet nevnte åpningsspor).

Møller er fortsatt en av de tøffeste trommiser Rock-Norge har sett og hørt, så skepsisen var stor balnt fansen. Men Danny roet ned alle sammen, og han ble fort sett på som en original Glue. Er fortsatt fryktelig glad i denne skiva.

Den påfølgende sommeren ble Glue det første norske bandet til å spille på Den Orange Scene (hovedscenen) på Roskilde, til øredøvende jubel fra publikum og dansk presse. I Norge ble de fortsatt sett på som harry og uvesentlige av dagspressen. Dumminger. Pressen, altså.

Terningkast 5

«Tender Is The Savage» (2000)

For bandet selv er denne skiva spekket med dårlige minner.

Masse rot i forbindelse med lanseringen i Norge (plata kom først uten strekkkoder, ble sendt i retur, og rakk dermed ikke frem til lansering, og de var A-lista på P3, med sine første gode anmeldelser i dagspressen, uten at plata var å få tak i), samt at det meste gikk galt sa SubPop skulle gi den ut i USA.

Dette til tross var den påfølgende turneen en seiersparade, og flere av låtene forble publikumsfavoritter, og da særlig åpningssporet «I Got a War» og singelen «The General Says Hell Yeah». I Norge begynte pressen så smått å få opp øynene for at vi hadde et rockband av internasjonal klasse, i lag med Motorpsycho og Turboneger. Skiva ble den siste med bassist Jon Average. Da den påfølgende turneen startet, hadde han allerede blitt erstattet.

Terningkast 4

«Basement Apes» (2002)

Basement Apes ble deres kommersielle gjennombrudd, og debuterte på andreplass på VG-lista, kun slått av Celine Dion (som ironisk nok ble utgitt av samme selskap), og bandets første på stort selskap (Sony i Skandinavia og SPV i resten av verden).

De turnerte med Motörhead og Monster Magnet og var headlinere på store festivaler.

Anført av den litt atypiske singelen «Easy Living», garasjerockeren «Reversed» og knallerten «Black Book Lodge» (en låt som ble løftet ytterligere opp live) var de nå A-listet på radio, turnerte på større scener på begge sider av Atlanteren og spilte på det som var av betydningsfulle festivaler.

Stu Manx' (fra blant annet The YumYums) inntreden på bass, og ikke minst koringer, var også et musikalsk løft. Skiva er totalt sett likevel litt ujevn og vinglete, og når derfor ikke helt opp til der den kanskje burde ha vært. Helvetes Celine Dion, forresten.

Terningkast 4

Nådde også andreplass på VG-lista, kun slått av ei samleskive med Simon & Garfunkel, som også kom ut på deres selskap, Sony (Helvetes Paul Simon! Helvetes Art Garfunkel! Helvetes Celine Dion! Helvetes Sony! Helvetes alt!).

Deres svanesang ble også deres mest bunnsolide album. Tungt, hardt, tøft og stramt produsert og med gjennomgående sterke låter over hele fjøla.

Halve skiva kunne vært utgitt som singler, men det ble «A Call From the Other Side» som trakk det lengste strået, en låt Biff Malibu synger så kult på at det nesten er teit. På dette tidspunktet hadde dessverre den indre slitasjen på bandet begynt å prege dem kraftig, ikke minst som følge av en intens turnering, glitrende beskrevet i boka «101 - et år på turné med Gluecifer» av Biff Malibu/Frithjof Jacobsen selv.

101 konserter på ett år kan nok teste ut ethvert samhold og vennskap. Men det er jo egentlig litt kult at de la ned etter sitt beste album, ikke sant? For er det ikke egentlig slik vi vil det med alle favorittbandene våre? At de gir seg på topp? Jo, det er det.

Terningkast 5

Annet materialeGluecifer eksiterterte sammenhengende i nesten 12 år, og ga altså ut 5 fullengdere, men også 16 singler, 5 EP-er og 3 samleskiver (se oversikt nederst i saken), alle sammen med eksklusivt materiale. Noen av dem er senere inkludert på diverse samleskiver gitt ut i utlandet, mens andre er obskure samlerobjekter sjeldnere enn hønsetenner.

Heldigvis er i hvert fall de fem studioskivene utgitt på nye vinylutgaver igjen, og dermed er det ingen gode unnskyldninger for ikke å eie alle sammen. Alternativt er alle tilgjengelige hos de største streamingtjenestene.

Vinylen kan kjøpes på ei platesjappe nær deg, eller på alle nettbutikker for musikk, med et noenlunde anstendig utvalg.

Live blir vi nok aldri å få sett dem mer. Og det er kanskje også greit. Reunions kan sannelig være triste greier.

Edit: OG NÅ SKAL VI FÅ OPPLEVE DEM IGJEN! BLIR JO ALT ANNET ENN TRIST! ELSKER REUNIONS!

Fullengdere (LP og CD)

«Ridin' The Tiger» (1997)

«Soaring With The Eagles At Night, To Rise With The Pigs In The Morning» (1998)

«Tender Is The Savage» (2000)

«Basement Apes» (2002)

«Automatic Thrill» (2004)

EP-er

«Dick Disguised As Pussy» (12-tommer – 1996)

«Respect The Rock» (10-tommer – splitt med The Hellacopters) (1997)

«Gary O' Kane» (10-tommer – 1999)

«Respect The Rock America» (12-tommer – splitt med The Hellacopters. Kom også på CD) ()

«Reversed» (kun CD – 2002)

Samleskiver - CD

«Nineteen Inches Of Rock» (1996)

«Head To Head Boredom» (1999)

«Kings Of Rock, B-Sides And Rarities» (2008)

Singler«God's Chosen Dealer» (1995)

«Leather Chair» (1997)

«Shitty City» (1997)

«Dambuster» (1997)

«Mano-a-Mano» (1998)

«Lard Ass Hagen» (1998)

«Get the Horn» (1998)

«The Year of Manly Living» (1998)

«Boiler Trip» (splittsingel med Electric Frankenstein (1998)

«Get That Psycho Out of My Face» (1999)

«Lord Of The Dusk» (semibootleg – live)

«Rock & Roll» (splittsingel med Murder City Devils) (1999)

«Easy Living» (2002)

«Losing End» (kun CD – 2002)

«A Call from the Other Side» (kun CD – 2003)

«Here Come The Pigs» (2004)

DVD

«Royally Stuffed» (Live fra Bergen i 2003. Inneholder også alle videoene og et lengre bandintervju)

«Farewell To The Kings Of Rock» (2006) (avskjedskonserten på Sentrum Scene i 2005)

«God's Chosen Dealer» er den klassiske debutsingelen, i dag sjeldnere enn hønsetenner.