Mange kjenner nok Ingebjørg Bratland fra plata Heimafrå, som var et samarbeidsprosjekt med den ikke ukjente skalden Odd Nordstoga. Månesinn er hennes andre soloalbum, etter den grasiøse debuten Berre meg, som kom i fjor.
Vink er en flott innledning på albumet; et energisk stev av typen Bratland har svart belte i å fremføre. 25-åringen låter som om hun har fått kved og folkemusikk inn med den berømte morsmelka, og hennes stemmeprakt står ikke tilbake for noen som helst i den norske populærmusikken.
Og popmusikk er noe av et stikkord på denne plata. Bratland har hentet inn Espen Lind og hans halvbror Geir Øivind Hvidsten som produsenter, og disse herrene har tatt på seg oppgaven å urbanisere lydbildet hennes.
De lykkes i kunsten det er å få musikken til å låte minimalistisk, ved å legge all vekt på akkordskiftene. Dette fungerer bra når låtmaterialet er godt nok, men blir lett kjedelig når melodiene er forutsigbare. Brorparten av plata er dog musikk av godt P1-format.
For å «oppdatere» det tradisjonsbundne lydbildet, er det på noen låter lagt på elektronisk perkusjon, synth og samplinger. Resultatet kan bli litt snodig, som om et utenomjordisk vesen har sneket seg oppi grautbollen, men på ballader som Stål, Oslonatta og Eim av parfyme låter det ikke påtatt, men naturlig.
Singelen Fordi eg elskar deg er en utsøkt låt, skåret over samme lest som Hellbillies Den finast eg veit. Alle låtene er dog ikke på samme nivå som nevnte ballade. Ljos er så repetitiv at Irritasjonen banker høylytt på med et «OK! Det holder nå!» mot slutten, og Markus er en brokete komposisjon jeg ikke får tak på.
Generelt sett uttrykker Bratland seg best når hun er i det mollstemte og lavmælte hjørnet. Da er musikken hennes forførerisk og vakker som ei blomstereng i sol- eller måneskinn. Sterk firer.
