Denne saken var opprinnelig på trykk 26. november 2015, og er nå publisert på nytt til glede for nye lesere.

10: THIN WHITE ROPE «Burn the Flames»

En original av Roky Erickson, også mesterlig tolket av Mark Lanegan. Guy Kyser synger så bra og intenst her at pepperkakehuset går opp i sukkerlimet og renner ned på golvet i en pøl. Tematisk sett er den ikke heeelt på vei inn kirkedøra, men du store all verden for en gåsehudmaskin av en låt. Og gitarene til Roger Kunkel! Dåååååån, med fjeset rett ned i julegrøten.

9: STEVE EARLE: «Nothing But a Child»

At ikke denne tas oftere med når eminente julesanger nevnes er en kardinalsynd av ubegripelige dimensjoner. En vakker, skjør, rørende og på alle måter flott låt, løftet fra mesterverket «Copperhead Road». At Maria McKee synger andrestemmen gjør heller ikke noe. Sukk.

8: TELLUSALIE «Bloody Like Christmas Eve»

I et par år var de Norges mest underkjente band. Fredrikstad-orkesteret hadde alt, bortsett fra en bra markedsføringsavdeling og drahjelp fra landets radiostasjoner. «Bloody Like Christmas Eve» er noe av det fineste de foreviget på plate, den sørgelig bortglemte «The Man Across the Fountain». Og den er attpåtil en julesang. Liker du ikke denne, liker du ikke musikk. Og da er du en fusentast og nissen kommer og tisser ned i pipa di.

7: THE RAMONES «Merry Christmas (I Don't Wanna Fight Tonight)»

Ingen høytid er seg selv verdig uten nærværet fra et av tidenes beste band. Joey Ramone ville vært det perfekte juletreet, pyntet fra solbrilletopp til Converse-tå, og med denne låten på tallerkenen er det bare å stifte misteltein i hele taket og kysse alt som rører seg i rommet. Og liker du ikke The Ramones, ja da vet jeg ikke hva jeg skal si. Da kommer iallfall ikke rocknissen hjem til deg. Og kommer han, vil han reime deg fast til sleden og la Rudolf sniffe lim mens han sodomerer deg på det groveste.

6: DOLLY PARTON «We Three Kings»

John Henry Hopkins’ klassiker fra midten av 1800-tallet er tolket og skjendet av mange, men Dolly Partons gullstrupe tar den opp i et annet univers og gjør den til sin egen. Det er nesten så jeg savner kristendomstimene fra barneskolen når jeg hører den. Men bare nesten. For kontrastens del anbefaler jeg også å søke opp Mark Lanegans gravkammerversjon av samme låt. Helt drøyt bra, den også.

5: TOM WAITS «Christmas Card from a Hooker in Minneapolis»

Kommer ikke utenom denne, en suveren sak fra relativt tidlig Waits (1978). En bittersøt, jazzaktig sak, marinert i whisky og lukt av rennesteinen. Skrevet i jeg-person fra en prostituert som forteller en kunde at han er gravid med henne, og at nu går alt så meget bedre, for så å tilstå at hun ljuger, sitter i fengsel og trenger å låne penger til advokat. Klassisk Waits. Fantastisk låt.

4: THE KINKS «Father Christmas»

Klassisk The Kinks er det en vakker, gla’låt i skjæringspunktet pop/rock, og med en kølmørk tekst om en gjeng fattige unger som grisebanker opp nissen på et kjøpesenter og sier at han kan gi lekene til rike småunger, og at de selv trenger penger. Og skal han gi dem en gave vil de i det minste ha en maskinpistol så de kan gå ut på gata og skremme folk. Helt ubegripelig at dette kom ut i 1977. I dag hadde låtskriver Ray Davies blitt slengt i fengsel for noe slikt.

3: MONSTER MAGNET «Dead Christmas»

Når Dave Wyndorf inviterer til juletrefest er det bort med unødvendig kos, og fram med det klassiske, hedenske blotet. Men låten er likevel en vakker semiballade som er betydelig mer tiltalende, og appellerer adskillig bredere, enn tittelen muligens indikerer. Kom i sin tid ut på CD-singel, som avspiller et potpurri av julesanger når du åpner coveret. Hihihi. Slikt er artig. Og veldig julete.

2: LEE HAZLEWOOD «Dirtnap Stories»

Er simpelthen Lee Hazlewood den cooleste personen som har beveget seg her nede på jorda? Ja, det er han. Og denne låten bare bekrefter det. Melankolsk og vakker så det griner. Og med en tekst nesten mørkere enn stemmen hans. Men ingenting blir mørkere enn stemmen til Lee. Og han får lov å komme inn i julestua uansett hvor og når. Lee Hazlewood er smørøyet og mandelen i grøten. Lee er den knasende sprø svoren på ribba. Lee er han som alltid får gaver av nissen. Ikke for at han har vært snill. Men for at nissen er pissredd og ikke tør annet.

1: THE POGUES «Fairytale of New York»

Kanskje et litt kjedelig valg, men den er uansett ikke til å unngå. Er ikke så mye å si om denne som ikke allerede er sagt. En fantastisk låt, hvis tekst starter på julekvelden. I fyllearresten. Shane MacGowan var her på sitt aller skarpeste som både låtskriver og tekstforfatter, og blir attpåtil ypperlig akkompagnert av en strålende Kirsty MacColl. Og den som i stedet spiller Halvdan Sivertsen-versjonen skal spiddes i stuegolvet med juletrefoten, mens alle barna får stikke nellikspiker opp i nesen og gni grøt i håret på vedkommende. Det er kun én versjon av denne låten det er lov å spille. Og det er originalen til The Pogues.