Dét er muligens grunnen til at de involverte har valgt å bruke ordet «desemberplate», for å skille seg ut fra mye av det overflatiske tullballet pakket inn i glorete farger. Melodiene består av diverse norske folketoner, med noen svenske og tyske innslag. De lyriske bidragene kommer fra giganter som blant annet Elias Blix, Petter Dass og Peter Hognestad.

Mange av melodiene på «Fra fjord til fjære» vil være kjent for de aller fleste, men enkelte låter skiller seg ut, i særskilt positiv forstand. «Det er jol i mi song», med tekst av Sondre Bratland og musikk av Annbjørg Lien, er spesielt vakker. Den minimalistiske instrumenteringen løfter samspillet mellom det nakne pianoet og Bakkeby Moes stemme. «Kling no, klokka» lykkes i formidle mørket og mystikken som preger midtvinteren her nord.

Sangmessig er det fint lite å sette fingeren på. Bakkeby Moes fysiske instrument bærer tonene godt, og han er en selvsikker formidler av et materiale han åpenbart har et nært forhold til.

Produsent Juhani Silvola og Bakkeby Moe er gamle klassekamerater fra musikklinja på Kongsbakken VGS, men førstnevnte er nok for mange kjent som originalmedlem i Turdus Musicus. Silvola er til daglig en halvpart av en folkemusikkduo sammen med Sarah-Jane Summers, og sistnevnte bidrar også her med følelsesbetonte stryk over felas strenger.

Totalt sett er produksjonen preget av smakfulle og smarte valg. Bakkeby Moe og musikerne fokuserer på nerven i låtene, og lykkes med å formidle både budskapet og stemningen som låtene besitter. Det er lite instrumentalt dilldall – alle anslag på piano, gitar og cello har som oppgave å forsterke selve låtene, ikke å trampe inn i rampelyset.

Å bruke hovedscenen på Tromsø Kulturhus som innspillingslokale, kan man med resultatet i hånd, erklære for et godt valg. Den gode akustikken hjelper på, fortrinnsvis i de minimalistiske partiene, som er spesielt utsatte for «tørr» lyd. Samtidig drukner ingen av instrumentene i mengden, når det lille orkesteret trøkker til med full styrke.

Petter Dass’ «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» fremføres a cappella av Bakkeby Moe, og savnet av hans medspillere melder seg ganske kjapt hos undertegnede. «Stille natt» fremstår litt malplassert, og klinger heller ikke like godt som det øvrige materialet – som er gjennomgående solid.