Deres forrige plate «The Sun›s Not Yellow, It›s Chicken» (tok dere den, alle Dylanologer der ute?), var en mørk, men gøyal utblåsning av mye forskjellig musikalsk gugge. Nå tar den Trondheimsbaserte duoen Barren Womb enda større skritt, i enda flere retninger. Det verste av alt, er at det fungerer utmerket.
Duoen med tidligere Turdus Musicus-trommis Timo Silvola i skinnpiskerstolen og Tony Gonzahl på strømgitar, har tatt den korte turen til Håkon Gebhardts studio – hvor de har lyktes med å skape et kvast og oversiktlig sound.
Gonzahl og Silvola tar utgangspunkt i hardcore punk og støyrock, men er (heldigvis) direkte og åpenlyst utro til sjangrene. Selv om undertegnede setter pris på støy i mange varianter, balanseres den her med en ypperlig meloditeft.
En av fordelene med å være en duo, er at det gjør kommunikasjonen mellom bandlemmene så enkel som mulig. Samspillet mellom de to herrene i Barren Womb er, om ikke telepatisk, temmelig elektrisk – og begge trakterer sine respektive instrumenter med fantasi og lekne hender.
Små drypp av rockabilly, folk, rock›n›roll og metal med mere er en del av den soniske cocktailen, og effekten er langt mer berusende enn forvirrende. På sitt drøyeste låter Barren Womb som den musikalske ekvivalenten til en traktor med jetmotor, idet dens massive hjulkjetting møter knusktørr betong.
Musikken er for det meste av det mørkere slaget, men duoen er ikke redd for humoristiske virkemidler. «Does humor belong in music?» spurte Frank Zappa retorisk en gang for lenge siden. Som den gang, er svaret fortsatt et rungende «jeppsi pepsi, seff og jaddadu».
«Nique Everything» gjør meg meget sugen på å overvære en konsert med Barren Womb. Det har jeg nemlig av mystiske årsaker aldri gjort. Hvis deres siste plate er en noenlunde god pekepinn, bør det bli meget festlig.