Her ei spilleliste med godt over 100 låter (den vokser stadig). Alt fra laidback klynkecountry til knallhard rock, nennsomt samt sammen og sirlig og subjektivt plukket ut fra musikkåret 2015. Enjoy!

1: BETTYE LAVETTE

«Worthy»

Den modne soulartisten leverte tidlig i år et album som fortsatt bare gror og gror. Hun synger så bra at det er teit, og kryper under huden på deg i hver eneste frasering. Hun cover dessuten The Beatles, The Rolling Stones og Bob Dylan med den største selvfølge, og videreforedler sågar favoritt Mickey Newbury til 20 i stil. Superbt produsert av heidersmann Joe Henry.

Hun debuterte i 1962. I januar fyller hun 70. Det er ganske sjukt å tenke på. De gamle er … best! Men den er ikke ute på vinyl, og det er nesten en sannhet av diskvalifiserende dimensjoner. Men bare nesten.

2: IMPERIAL STATE ELECTRIC

«Honk Machine»

Gjenta etter meg: «Nicke Andersson er et geni»! «Nicke Andersson er et geni»! «Nicke Andersson er et geni»! The Hellacopters skal gjenforenes til sommeren, men det er ingen grunn til å gråte over deres manglende eksistens så lenge ISE fortsatt leverer så jevnt, godt og trutt. Fire fullengdere på fem år nå. Keep’em coming, buddy!

3: THE GOOD THE BAD & THE ZUGLY

«Hadeland Hardcore»

Deres forrige album var et regelrett mesterverk. «Hadeland Hardcore» er ikke dét, men det er ei helt sjukt bra rock’n’roll-skive. Skiftet av vokalist har gjort dem litt mindre skumle, men de leverer fortsatt punkrock som om Fanden sto bak dem og sveiva med en glødende ljå. Tok meg dog litt tid å venne meg til ny vokalist, men så kom den. Åh, herregud, som den kom. Som ho sa, brura.

4: DANIEL ROMANO

«If I’ve Only One Time Askin»

«Æbuuuuh! Det lages ikke bra country lenger»! Vær så snill: Hold kjeft. Dette er i så fall motbeviset, og den beste skiva i genren som kom i 2015. Her snakker vi glitrende, klynkende, klisjéfylt country et sted midt mellom George Jones, Dwight Yoakam og Gram Parsons. «Tell me darlin’, where did we og so wrong?/I get more happiness from a bottle, and more love from a stranger». Dét er poesi det!

5: UNCLE ACID & THE DEADBEATS

«The Night Creeper»

Det høres ut som om de sleper gitarene etter seg i studio, den engelske Cambridge-kvartetten. Blytung psychedelia/doom/metal som rører ut sin egen musikalske mikstur ved å spe produktet ut med klare popelementer fra The Beatles og The Yardbirds. Uimotståelig.

6: THE MYSTIC BRAVES

«Days of Yesteryear»

Noen ganger popper det bare opp et band fra intet, og det gleder meg å vite at jeg aldri kommer til å ha den fulle oversikten, ikke engang innen de musikalske genre jeg selv liker å tro jeg har noenlunde oversikt over. Så som denne briljante garasjerock/pop-skiva, som en superintelligent mann betegnet som «en herlig godtepose» da den kom ut. Steike, det var altså utrolig godt sagt. Kommer på vinyl i februar. Bare å glede seg.

7: LUKE ELLIOT

«Dressed for the Occasion»

Det er så utrolig kult å registrere at det fortsatt lages slik musikk. Totalt tidløs rock noir, som akkurat bikker ned på den rette siden av klisjéstreken, til bildene av spritflasker, dysfunksjonelle kjærlighetsforhold, rennestein og fulle askebegre. En flod av coole og tunge referanser. Nick Cave, Leonard Cohen, Graham Parker, Ricochets. Det er så vilt bra, dette. Tro på all hypen og alle de ekstatiske anmeldelsene. Noen ganger har selv musikkjournalister rett.

8: PETER CASE

«HWY 62»

Fem år etter sitt forrige, kommer Peter Case tilbake med et av hans beste soloalbum, og dét sier ikke lite. Han har vært gjennom en hjerteoperasjon, gått konkurs, fått hjelp og er mer tent enn på over tjue år. Og han skriver glitrende låter, med gnistrende tekster om mellommenneskelig darkness og et USA han sliter med å forsvare. Peter Case, altså. For en vaskeekte helt.

9: THÅSTRÖM

«Den morronen»

Kom tidlig på året, så denne har sikkert mange glemt for lenge siden, men det er det altså ingen grunn til. Thåström har kanskje bransjens mest spesielle karriere, der han etter et langt liv som popstjerne nå leverer sine aller beste skiver, mens han nærmer seg fylte 60 år. Det er kult, kjenner jeg. For da er det jaggu håp for oss alle

10: HEX DISPENSERS

«III»

Tredje album ut fra denne fjonge kvartetten fra Austin, Texas. Formelen er like enkel som den er genial: Trommer, bass, to gitarer (hvorav en er slide) og vokal, refrenger The Ramones ville velsignet og en mann/dame-kobling i vokalfraseringene som ville gjort Dead Moon kjempestolte. Er det punkrock? Rock’n’roll? Powerpop? Aner ikke, og det er ikke viktig heller. Det viktigste er at The Hex Dispensers ikke later til å være ute av form på sitt tredje album heller. Verdens beste heks. Elsker dem.

Årets konserter

Radio Birdman – John Dee, Oslo

De australske undergrunnslegendene var så bra denne kvelden at det knapt var til å forstå. Når de da rundet av en allerede perfekt kveld med å covre Magazines «Shot By Both Sides» og The Stooges’ «T.V. Eye» var det bare å gråte. Av ren glede.

Torgeir Waldemar–Buktafestivalen

Så ham flere ganger solo i år, men med fullt band tok han sannelig kaka og kronet det med å levere den beste festivalkonserten jeg så i 2015. Alle må se Torgeir Waldemar.

Luke Elliot–Blårock

En utsolgt klubbkonsert på Blårock går sjelden skeis. Det gjorde det heller ikke denne kvelden. Han kom, han spilte, han leverte. At han på toppen av det hele drysset ut en råbarsk versjon av Warren Zevons «Boom Boom Mancini» gjorde det ikke mindre minneverdig. Gleder meg til å se ham alene med piano på Verdensteatret i februar.