Årets coverlåt:
Riverboat Gamblers’ versjon av The Soft Boys’ «I Wanna Destroy You». Ante ikke at den eksisterte, men følger førstnevnte på Spotify, og så poppet den bare opp som en singel. Mer poppa en TRG bruker å være. Mer rocka enn den fantastiske originalen. Robyn Hitchcock bør være stolt.
Årets plateomslag:
The Dogs «Black Chameleon Prayer». Elsker skivene til The Dogs. Denne var også nært en topp 10 for meg. Og coverarten på skivene er helt fantastiske, og mæææget old school. Bandnavnet høyt, tittelen nederst, bandmedlemmene dresset opp i samme klær, og baksiden viser alle låtene. Akkurat sånn det skal være. Ikke masse kryptisk rumpekunst. Tkk, The Dogs! Ny skive med nytt, fint cover kommer allerede i januar.
Årets comeback:
The Sonics med «This Is The Sonics». Det tok dem 50 år å komme ordentlig tilbake med ei skikkelig skive. Jeg ble med andre ord født mens verden allerede ventet på denne skiva. Og jeg er faen meg 44 år! Det verste av alt er at det låter så forbanna sprekt. Dritbra låter, søplete sound (på en kul måte), masse gitarer, masse primalskrik, i det hele tatt alt man kan ønske seg fra det som med letthet er tidenes mest innflytelsesrike garasjerock-band.
Årets opptur:
Tindersticks «We Are Dreamers!» (singel). Jeg har ærlig talt slitt litt med Tindersticks etter tusenårsskiftet. Vel er det noe gull her og der på de senere skivene, men den magien de ristet ut av ermene sine, med den største selvfølgelighet, på nittitallet har ikke vært helt til stede siden tredjeskiva. Den nye singelen tyder derimot på at vi kan vente oss et monster av et album nå i januar. Krysser fingrene og håper intenst.
Årets nedtur:
Steve MacKay, B.B. King, Ben E. King, Jack Ely, Phil Taylor, Kim Fowley og Dave Cloud.
Rest in peace, shining brothers!
Årets morsomste:
Justin Bieber. Det var altså virkelig til å le seg i hjel av. Noen unge piker sølte litt vann, ikke napalm, på scenen fra ei flaske han selv hadde gitt dem. Justin stormet gråtende (liker jeg å tro iallfall) av scenen. Nektet å spille mer. Da jeg så videoopptaket av det trodde jeg seriøst at jeg skulle le på meg en sykdom. Ufattelig morsomt!
Årets dust:
Justin Bieber er jo en del av dette, som følge av det ovennevnte. Men det mest dustete var alle slags PR-eksperter og en haug journalister som spekulerte i, og seriøst trodde, at den famøse drittungeoppførselen fra Justin Bieber var noe annet enn nettopp drittungeoppførsel. At det var et slags markedstriks eller noe. Gud hjelpe dem, så dustete.
Årets helt:
Christer Falck. Dro i gang tidenes hyllest i norsk musikkbransje, til hedersmannen Michael Krohn og Raga Rockers. En boks med tolv skiver. Ei bok. En konsert foran et utsolgt Rockefeller. Christer Falck burde få en pris for dette, og Michael Krohn burde fått kunstnerlønn. Og Rockheims Hall of Fame burde legges ned (de kunne også med letthet forsvart en plass i kategorien over). Der er fortsatt ikke Michael Krohn funnet verdig en plass. I motsetning til Inger Lise Rypdal.
Årets overraskelse:
Har aldri vært noen fan av Depeche Mode, til mange av mine venners store forundring. Desto snålere er det at jeg da skulle ende opp med å digge ei skive der frontfigur Dave Gahan backes av en electronica/DJ-duo fra England, Soulsavers, som ga ut ei aldeles fortryllende flott skive i lag. Er det jeg som begynner å bli gammel? Ja, selvsagt! Er det jeg som begynner å miste grepet? Ja, selvsagt! Men begynner jeg virkelig også å miste teften for hva som er bra musikk? Nei nei nei! Se dét skulle tatt seg ut!
Årets reutgivelse:
Son Volt «Trace – Expanded». Det mest naturlige her ville selvsagt vært å ha Springsteen «The Ties That Bind – The River Collection», men nå fikk jeg nevnt den også. Uansett: «Trace» kom ut for 20 år siden, og ble i år reutgitt med halvannen time med ekstra musikk. Frontfigur Jay Farrar var den ene hjernehalvdelen av 90-tallets beste band, Uncle Tupelo. Den andre halvdelen, Jeff Tweedy, startet Wilco. De ble superpopulære. Det ble ikke Son Volt. Men de var og er mye bedre. Og debuten er deres beste album.
