Hør Helges spilleliste med de følgende 10 låtene her.
Musikken deres vil overleve så lenge vi har elektrisitet tilgjengelig, og følgende subjektive kåring av de 10 beste låtene fra hans band er en rendyrket hyllest av den musikalske arven Ian Fraser ”Lemmy” Kilmister og kompani etterlater seg.
Undertegnede var barn på tampen av 80-tallet–en periode hvor puddelrockens siste krampetrekninger fylte mediene man i denne alderen fikk tak i. For meg var det allikevel tre band fra en tidligere epoke i rockhistorien som sto for det største sjokket ved første møte: AC/DC, Black Sabbath og Motörhead.
Les også: Lemmy Kilmister (1945-2015)
Der Sabbath var de skumleste og Angus Young den villeste, var Lemmy, ”Fast” Eddie Clarke og Phil Taylor de råeste og tøffeste. Grunnen til at jeg nevner den ”klassiske” besetningen, er at låten «Ace of Spades» (i form av videoen) og livealbumet «No Sleep ’til Hammersmith» (som en onkel hadde på vinyl) var mine første møter med bandets musikk.
Jeg leste et intervju hvor Lemmy uttalte: ”Hvis Motörhead flytter inn ved siden av deg, kommer plenen din til å dø”. Jeg var solgt, og sjokket la seg heldigvis aldri. Scott Ian fra thrash metalbandet Anthrax beskrev sitt første med «Ace of Spades» på følgende måte i sin selvbiografi: ”Who are these three Mexicans and how do they play so fast?” – som er en pekepinn på hvor bisarre Motörhead fremsto (både musikalsk og visuelt) for et barnesinn.
Les også anmeldelsen av Motörheads siste plate: Takk for alt, din nydelige jævel.
Å lage en ”topp 10” med Motörhead-låter, er en oppgave like grusom som den er gøyal. Å utelate så mange klassiske låter, føles litt å som å måtte skjære av sine egne kroppsdeler for å få plass i kista. Uansett, it’s a dirty job–but this knallis has got to do it!
Les også: - Han var rockens grunntone
I synkende og dramaturgisk korrekt rekkefølge–here we go:
10. «Motörhead»
Låten som bærer bandets navn skrev faktisk Lemmy for sitt foregående band–spacerockerne Hawkwind. Ordet ”motorhead” var (selvfølgelig) britisk slang for speedfrik, og inntaket av dette pulveret har hatt stor betydning for bandets musikk. Ingen ganja-steine didgeridoo-tullinger her i gården!
Versjonen på bandets selvtitulerte debutskive, er hakket kvassere og ryddigere enn innspillingen fra «On Parole», og er dermed versjonen som dukker opp på spillelista. Ryddig, sier du? Det meget uortodokse trommespillet til ”Philthy Animal” Taylor er såpass ”out there” at enhver normal musikklærer vil riste på hodet i fortvilelse. Allikevel er det bare John Bonham undertegnede holder over Taylor, i rekken av ufattelig gode rocktrommiser man har hatt gleden av å høre.
9. «Deaf Forever»
Jeg har alltid vært svak for «Orgasmatron»-plata, selv om den har sine ujevnheter. Rent soundmessig, er dette albumet hvor Motörhead tar det største steget ut ifra sin egen komfortsone, og er av mange kloke hoder regnet som bandets siste ordentlige klassiker. Trommene er nærmest druknet i ekko, og gitarene til Würzel og Phil Campbell er filtrert gjennom underlige vrengeffekter.
Her vil nok mange trekke fram (det ravnsvarte og briljante) tittelsporet som selve rosinen i rockepølsa, men det er noe med groovet i «Deaf Forever» som alltid har fanget meg, i tillegg til det monumentale refrenget.
At selve teksten grenser til Manowar-nivå tilgis herved offisielt og uten videre dramatikk.
8. «I Got Mine»
«Another Perfect Day»-plata har fått ganske mye skjenn siden den ble git tut sommeren 1983, noe jeg har vanskelig for å forstå. Soundet, som ifølge mange konservative fans, er direkte grusomt–synes jeg tvert imot er dritstilig. At mange valgte å hate den nye Brian «Robbo» Robertson på grunn av hans forkjærlighet for knøttsmå tennis-shortser, kan jeg godt forstå. Men selve gitarspillet til mannen er jo briljant–fyren hadde jo faktisk allerede tryllet med seks strenger for selveste Thin Lizzy på en rekke av deres sterkeste album.
Og selve gitarspillet, er mye av årsaken til at «I Got Mine» hever seg over det aller meste av rock’n’roll.
7. «Killed by Death»
Den plumpe introen er en ordentlig trøkk i trynet, og den innledende gitarsoloen er blant Phil Campbells beste øyeblikk i Motörhead, i hva som etter popmusikk-standarder er blant bandets beste komposisjoner.
Denne låten har Far sjøl uttalt at han rent personlig er drita lei av, men allikevel har beholdt i live-settet for fansens del. Jeg er en av disse som fortsatt elsker denne låten, selv etter XXX antall avspillinger. Som mye av bandets øvrige låter er «Killed by Death» rebelsk av natur, og med fare for å bli mer svulstig enn Lemmy selv ville ha satt pris på, gir låten meg en sjelden følelse av frihet.
6. «Love Me Like A Reptile»
I den grad det er mulig å danse til Motörhead (ja da, det går helt fint–det fremstår bare som særdeles lite grasiøst eller edruelig), er dette blant deres mer dansbare nummer. «Love Me Like A Reptile» har mye til felles med låt nummer fire på denne lista, rent riffmessig–denne er dog vesentlig strammere produsert enn … Wait for it!
Som et barn uten noen form for seksuell erfaring, var det utrolig spennende med den anti-subtile teksten Lemmy knurret ut i denne hyllesten av rockens brunst.
5. «Metropolis»
Dette har alltid vært en personlig favoritt, så det vakte stor begeistring når NRKs «Trygdekontoret» valgte å erstatte sin tidligere nokså kjipe introduksjonslåt med «Metropolis». Den beste av Motörheads mange seige låter–og ja, de lyktes ofte særdeles godt når groove trumfet tempo. Hovedriffet er et av mange utrolig enkle, men effektive sådan fra ”Fast” Eddies fingre. Backet av den monotone bassgangen og hva enn det er Phil Taylor holder på med (hør bare på breaket mellom de to gitarsoloene, haha!), ender dette opp som en av bandets mørkeste låter, før anarkiet tar overhånd på tampen.
4. «Over the Top»
«Shoot, shoot, shoot! Hey!». Søplete, degenerert og herlig. Jeg er hellig overbevist om at hovedriffet alene kan ta livet alle denne klodens utgaver av Sting og Toto bare volumet er tilstrekkelig høyt.
At denne låten ble plassert på b-sida av «Overkill»-singelen sier mye om overfloden av ufattelig gode låter som Motörhead pumpet ut i starten av sin karriere. En av mange Motörhead-låter det oser sex av–Lemmy synger da også om hvor «barmy» han er, så får enhver tolke det slik de vil. Denne låten var en selvsagt del av repertoaret, under undertegnedes korte karriere som ”musiker” i tenårene–det føltes bare så jævlig godt å spille dette riffet!
3. «Bomber»
Denne låten oppsummerer på en måte Motörhead for meg. Her er tempoet høyt, og partyfaktoren enda høyere. Refrenget smeller av som en bombe (unnskyld!) midt i festens klimaks.
At denne låten ble ”fremført” på BBCs tv-program Top of the Pops i 1979 er temmelig sært, og hvis du tar turen innom YouTube vil du få se et publikum som måpende lurer på hva Fanden det er slags romvesener det er som har tatt over scenen.
«Bomber» er en type låt som man kan skylde på etter å ha gjort noe dumt–som å dryle møbler ut av vinduet, kle av seg alle klærne i full offentlighet, eller kaste opp der man definitivt aldri skal kaste opp. ”Men, men, men … de satte jo på «Bomber»!”.
2. «No Class»
Som om jeg ikke hadde skrevet nok om fete riff, dukker jammen denne knallerten opp! Motörhead har aldri overgått brutaliteten og aggresjonen som tordner ut av hver eneste tone i «No Class». Denne låten smeller hardere enn noen form for nyttårsfyrverkeri, og er nesten like stygg som Lemmys vorter. Kilmister selv, er åpenbart fly forbanna, og leverer en av sine mest nådeløse og kontante sangprestasjoner noensinne.
Hvilken dame det var som fikk Far sjøl til å ta såpass på vei, vet jeg ikke. Men når «No Class» er resultatet, må hun ha vært nokså kijip. ”Shut up! You talk too Loud!»
1. «Ace of Spades»
På mange måter den ultimate rock’n’roll-låten, av grunner som en vanlig dødelig ikke kan forklare med ord. Å forsøke å analysere den fysiske og mentale tilstanden jeg øyeblikkelig går inn i, når bassintroen til denne låten dundrer løs på trommehinnene for ørtende gang, er og blir en umulig oppgave.
Den aller beste rockmusikken kjennes fysisk på kroppen, og «Ace of Spades» er som en berg-og-dalbane med jetmotor og fri bar. Gitt ut samme år som undertegnede kom til verden, holder «Ace of Spades» (både låten og skiva) fortsatt stand som en av rockmusikkens definitive klassikere.
Et raskt blikk på denne lista, viser at Motörheads gjorde sine saker aller best i sitt første tiår–som da også er tilfellet med 99 av 100 band. Men bandet holdt koken helt til siste slutt, ga aldri ut et dårlig album, og ble heller ikke noen utvannet dinosaurutgave av seg selv–noe det nesten har gått sport i de siste tiårene, hvor daffe reunion-turneer med diverse halvdaue has-beens har korrumpert deler av konsertmarkedet.
Karen ved tastaturet er bare en av mange, som har fått livet sitt forandret av denne bautaen av et orkester. Å omtale en mann jeg selv aldri møtte, som hel ved, føles litt rart. Men det var jo det han var, Lemmy.
Tusen takk, Lemmy! Jeg elsker deg.
– Helge.
