«De fire store»

Buktafestivalen har klart å samle troppene for det som i mange år har gått under navnet «De fire store». Begrepet oppleves som relativt kleint for dem som omtales av det, men det gir likevel mening så det holder. Raga Rockers, deLillos, Jokke & Valentinerne og DumDum Boys oppstod alle på 80-tallet, de sang alle sammen på norsk, og de kom i en tid der det var ganske sørgelige tilstander i norsk rock, i kjølvannet etter den litt mytisk overdrevent store og «viktige» punk og new wave-bølgen her til lands.

Det sto såpass skrint til med norsk rock at man drev og nominerte Nøkken, Unit Five, Stage Dolls, Terje Tysland og Anne Grete Preus’ Can Can til Spellemannprisen i kategorien rock. Åh, det var virkelig en trist tid. Og derfor ble de fire ovennevnte raskt trykket til brystet av en helt ny generasjon unge nordmenn som likte musikk laget av fuzzgitarer, trommer og bass.

At de alle sang på norsk er nesten litt snålt å tenke på i dag, men denne fellesnevneren er vel også en av grunnene til at de fortsatt nevnes i samme åndedrag, og til tross for at band som Madrugada, Seigmen, Motorpsycho og Dimmu Borgir ble minst like store som i hvert fall et par av dem.

Når vi nå skal få se dem fra samme scene på samme dag er det dermed på høy tid å friske opp minnene ved å luke ut de tre beste skivene fra hver og én av dem. Helt objektivt og udiskutabelt, selvsagt, noe annet skulle tatt seg ut.

Les intervjuet med Terje Engen her!

DUMDUM BOYS

Når jeg skriver at jeg ser på dem som Norges The Rolling Stones vil jeg umiddelbart skynde meg å tilføye at det er ment hundre prosent positivt. DumDum Boys har klart bragden å være både folkelige og samtidig bevare integriteten sin, mye forårsaket av et formidabelt liverykte som aldri har avtatt.

Man kan like DumDum Boys eller ikke, men det er veldig vrient - enn si umulig - å skulle frata dem status eller anerkjennelse. Ja, det er faktisk helt dustete. De beste øyeblikkene med dem på plate er heller ikke noe å kimse av.

1: «Blodig Alvor (NaNaNaNaNa)» (1988)

Debuten med den rare tittelen er virkelig en klassiker i norsk rock. Etter en habil singel og en svært lovende EP var debutskiva lyden av et band som ikke «hadde potensial», men som allerede da hadde slått ut i full blomst. Live var de tette som fy for lenge siden. En engelsk musikkavis havnet av ukjente årsaker inn på en konsert med dem på denne tiden og beskrev lyden av livebandet DumDum Boys som «to bulldosere som har sex med hverandre, der den ene ikke vil». Det var, for ordens skyld, en kompliment.

Og ta en titt på den fulle låtrekka, for den er rimelig drøy. «Fant frimann», «Lunch i det grønne», «Arme riddere», «Sherwoodskogen», «Blodig alvor», «Kunne vært verre», «Fort gjort», «En vill en», «Papirsang», «Idyll». Bortsett fra den litt skrudde «The Passenger»-inspirerte (de har, tross alt, tatt bandnavnet sitt fra en Iggy-låt) låten «Papirsang» er de faen meg foretrukne livefavoritter alle som én. Digger åpningsriffet på skiva, «Fant frimann». Har aldri spurt Kjartan Kristiansen om det, men det skulle forundre meg om han ikke har hatt Bill Carter og hans Screaming Blue Messiahs i tankene eller underbevisstheten da han lagde det riffet. Og Prepple synger «Salig fyr!!!» i refrenget. Ikke «Sally Field!!!» som mange tror.

2: «Splitter pine» (1989)

Om de slo gjennom med debuten, skulle DumDum-feberen tas til ekstreme høyder med oppfølgeren. Her gikk bandet fra å være et band som ble elsket på hjemmebane og av rocknerder over det ganske land til å plutselig være allemannseie. Nå spilte DumDum Boys på russetreff og de ble spilt på sommerleir for så vel AUF som Unge Høyre. På sett og vis er denne skiva det definitive gjennombruddet for norsk rock til de store massene, og tittelsporet er like folkekjært og kanonisert som kjente viser av Alf Prøysens og Lillebjørn Nilsen. Bare riffet i denne låten kan få et nachspiel til å gå fra pent og pyntelig til stygt og inventarødeleggende, i pur gladvoldsutøvelse.

3: «Ludium» (1994)

Det var veldig vanskelig å plukke tredjeskiva. Mange vil nok reagere på at ikke den faktiske tredjeskiva (i rekken) «Pstereo» er den foretrukne, da den solgte enda mer enn forgjengeren og inneholder en bråte hits, og sågar noen av deres største øyeblikk («Tusen etasjer høyt» og «Englefjes» m.fl.), men jeg har aldri fikset soundet på den skiva. Den kom ut i 1990, men høres mer åttitall ut enn de to skivene de faktisk ga ut på åttitallet. Og jeg får dessuten migréne og voldstanker av «Metallic Hvit».

Deretter sto det mellom «Transit» (1992) og «Ludium». Her vil sikkert svaret være dynamisk og endre seg etter humør og stemning. Men jeg går for sistnevnte, fortrinnsvis på grunn av singelen «Mitt hjertes trell», visstnok den mestselgende de har gitt ut, og det var en føkkings CD-singel, verdens dummeste format.

Vet ikke om Prepple presser seg ekstra i den, men han begår her en av sine beste vokalprestasjoner, og det er kanskje ikke så rart når selveste Michael Krohn kommer inn der på slutten og gjestemesser «Svinger pisken, svinger pisken, svinger pisken seeeeelv». Her kan man jo håpe på en reprise under sommerens festival.

I tillegg er soundet passe grovskårent, og låter som «Hagelangs» og den ømme og såre «Tyven tyven» (skrevet etter at Prepple mistet datteren sin) er riktig fine. Som en anekdote er det artig å tenke på at Bergens Tidende-journalisten Frode Bjerkestrand skrev følgende i sin omtale av skiva «Det må være utrolig artig å være så kreativ etter såpass mange år i bransjen». Det er over 25 år siden nå. Haha!

Som sagt, de er Norges The Rolling Stones, og det som er litt irriterende med dem er at de fortsatt ser så forbanna bra ut. Ingen i hele Rock-Norge ser mer rockstjerne ut enn Kjartan Kristiansen. Når han spiller gitar og røyker sigaretter er det ikke mange som overgår han i uangripelig coolness, sånn i mangelen på et bedre norsk ord.

RAGA ROCKERS

De var først av dem alle, og debuterte helt tilbake i 1983. Nå har undertegnede relativt nylig omtalt samtlige Raga-skiver (attpåtil med terningkast) på Feedback-sidene, så her nøyer jeg meg med å luke ut de tre beste av dem, og deretter sitere meg selv. Lat, sier du? Nei da, jeg bare siterer en mester i faget, som alltid er bedre enn å prøve å gjøre det selv.

1: «Maskiner i Nirvana» (1985)

Denne skiva kunne jeg skrevet bindsterke verk om, utelukkende basert på følelser og egne opplevelser. Og det er i grunnen ganske sykt. Michael synger om rus, urban frustrasjon, intern Oslo-geografi, sannhet på boks, runking i vasken og et liberalt Europa som er på vei rett ned i dass. Jeg var ikke i stand til å skjønne halvparten av det, men likevel følte jeg at Michael sang til meg, at dette var mitt band.

Raga Rockers har aldri vært spesielt folkelige av seg, og de har aldri vært mindre folkelige av seg enn her. Produksjonen er mer grovskåren enn på debuten, synthen er utradert og de er mer rett på sak. Livio Aiello spiller traktorbass som The Stranglers ville fått komplekser av å høre, og gitarene til Bruno Hovden er superbe og knivskarpe. Tekstmessig har han aldri vært bedre. Michael plasserer seg sedvanlig på utsiden av det meste, og klarer kunststykket å skrive rennesteinspoesi om å være blakk og mislykket uten å sutre. Det er likevel ganske utrolig at det ikke ble mer bråk av dem. Tekstlinjene fra låtene «Dårlig karma» og «Skjønnhet» alene hadde fått både Kringkastingsrådet, PFU og norske politikere til å gå amok selv nå, tredve år senere (google dem opp om du ikke kan de utenat og er i tvil).

Plata inneholder også den eneste låten i Ragas historie der teksten er skrevet av noen andre enn Michael selv, den bekmørke «Alle pikers drøm», ført i pennen av Bruno Hovden. At han døde etter innspillingen må ha vært et hardt slag for bandet. Og vi gikk – egoistisk sett – muligens glipp av et Lennon/McCartney-samarbeid mellom ham og Krohn.

Tidenes beste album gitt ut av et norsk band. 30 år etter den kom ut meier den fortsatt ned all motstand, med begge hendene på ryggen. Utgivelsesåret er noe forvirrende. Mange steder oppgir 1984. Men den er innspilt i desember 1984 og gitt ut i 1985. Et år etter kom den også ut med et nytt cover, med kølmørk naziestetikk, i ren og skjær Leni Riefenstahl-ånd. Skummelt.

PS: Skiva tikker inn på under 24 minutter (på vinyl, noen sekunder mer på CD), noe som egentlig diskvalifiserer den til å bli antatt som LP (ikke si det til noen!)

Varme dager (1987)

De forandret sound for hver skive i begynnelsen, og «Varme dager» har jeg alltid sett på som Michaels svar på Iggy Pop & James Williamsons mesterverk «Kill City», både på grunn av den skrikende desperasjonen og ensomheten i et forhold som går til helvete, men også i de ville saksofonene, som mer fungerer som en ekstra gitar enn et innslag av jazz, slik også The Stooges gjorde ved å innlemme Steve Mackay på «Fun House».

Jeg vet ikke om det er fraværet av saksofon, men det er likevel merkelig få av disse låtene de pleier å gjøre live (minus «Litt av en gjeng)», noe som er litt pussig, all den tid den inneholder noen av Michaels beste komposisjoner, låt- som tekstmessig.

At skiva er mørk og tematisk tung gjør likevel ikke at han faller for fristelsen til å sutre. Michael Krohn sutrer aldri. Selv den triste «Radiator» har glimt i øyet, og låter som «Schwong» (med linja «Jeg elsker deg baby, fra navlen og ned») og «Jeg er sannsynligvis ingenting» (sistnevnte glir over i et rent femtitalls-Elvis-kakofoni) er rene humørperler.

Her er han likevel på sitt aller mest åndelig selvskadende, anført av kryptiske og skumle «Stian med døden», «Løp» og den helt bunnløst fortvilende, refrengløse og smått misogyne «Skyggen av tvil». Også denne skiva tikker inn på under en halvtime.

Forbudte følelser (1988)

Dette var den første Raga-skiva jeg kjøpte på utgivelsesdato, og den ble albumet som for alvor skulle ta dem opp i sfærene som gjør at man i dag regner Raga Rockers som en av de såkalte «De fire store». Ikke minst ble de nominert til Spellemannprisen for den (en pris de for øvrig aldri har fått, hvor sykt er ikke dét?).

Bandet dro til Danmark for å spille den inn, og det høres at den har kostet penger, selv om de aldri har hørtes ut som en million dollar på plate.

Jeg digger alt med denne skiva. Det imiterte lærcoveret. Slangen som slynger seg rundt korset. Bildet på baksiden, der Michael (siste skiva med langt hår! Din illojale jævel!) står i midten, mens hele bandet iført kun singlets og T-skjorte (gitarist Tore Berg i dongeriskjorte) ser olmt inn i kameraet. Herregud, så tøffe jeg syntes de var. Herregud, så tøffe de var. Og bare det å høre noen synge at streitinger ikke var velkommen var stort i det polemiske Norge anno 1988.

Over halvparten av låtene er fremdeles livefavoritter, men singelvalget var likevel – pussig nok – «Ensom i kveld», med «Slakt» på den andre siden. Det som er enda mer pussig er at dette var den første singelen deres. Og det som er enda, enda, enda mer pussig er at ikke «Hun er fri» – den eneste gangen de har lignet på å være folkelige – ble sluppet på singel. Og der burde tittelsporet, tidenes beste norsk punkrocklåt, vært B-siden. Men gadd noen å spørre meg? Nei, se dét skulle tatt seg ut. Skiva er mer variert enn forgjengerne og er kanskje den Raga Rockers-plata man burde spille for uinnvidde man ønsker de skal bli frelste fans. Liker de rock, blir de det.

For meg vil alltid Raga Rockers være de aller tøffeste som har vandret rundt på norsk jord og samtidig laget rock. Kvaliteten på de fem første skivene er dessuten helt koko-høy, og ble alle pumpet ut på en periode på bare sju år. Sjuke greier. Michael Krohn vil alltid forbli den cooleste og mest uangripelige av dem alle, og deres mangelfulle evner til å treffe pulsen på tidsånden er noe jeg har et hat/elsk-forhold til. På den ene siden unner jeg Krohn & co. all mulig suksess, men samtidig er det jo litt kult å ha dem litt for oss selv, er det ikke?

DELILLOS

deLillos er det softeste bandet av de fire, men de er like mye rock som det Lars Lillo Stenbergs mentor Neil Young er. På sitt mest nedpå og melodiøse rister de ut fabelaktige poplåter, men de kan også flekke tenner og spille hard rock, ikke minst kommer dette godt frem live. Jeg husker godt første gange jeg hørte deLillos. Singelen «Fugl i bur/Johnny Fredrik» gikk meg hus forbi i 1985 (og måtte skaffes dyrt på platemesse noen år etter), men da debutskiva kom ut året etter ble det vist en kjemperar video til låten «Tøff i pysjamas» på NRK (som jo var eneste TV-kanal som fantes), og så bar det rett ned på den lokale platesjappa og bestilling ble lagt inn.

Suser av gårde (1986)

Skia kom heldigvis etter bare etter ei ukes venting, og hvilket sjokk det var. De lignet ikke på noe annet jeg hadde hørt i Norge, de lagde dritbra låter og de hadde en vokalist som hørtes både sår, frustrert, rar og koselig ut på én og samme gang. Tekstene var snurrige og til dels veldig eksistensialistiske, skrevet på så konservativ bokmål at de til og med gikk utenfor Riksmålsforbundets statutter. Låten «Knut (er det sandt?)» er et morsomt bevis på dét. Er ikke lov å skrive sant med en D inni, om det ser aldri så konservativt ut.

Det er egentlig ikke noen svake låter på plata, der låtene pakkes inn mellom det eminente åpningssporet «Min beibi dro av sted» og siste- og tittelsporet «Suser av gårde alle mann». Tekstene var virkelig noe for seg selv, og det er fortsatt ingen som ligner på dem.

«Livet er en liten dings. Livet er en stor klump. Det er alt som jeg kan si, men har du noen gang hørt noen slike forløsende ord?». Faen, det er stor poesi! Og «siste sommerferiedag» er noe av det tristeste (på en bra måte) jeg har hørt av et norsk band. Av en eller annen grunn pleide jeg å spille den selv på søndager, sånn i studietida, bakfull, ensom og nervøs. Da var den det perfekte soundtrack.

Hjernen er alene (1989)

Andreskiva «Før var det morsomt med sne» husker jeg som en av tidenes nedturer i norsk rock. Skiva hørtes uinspirert og slapp ut, og jeg hadde konkludert med at dette var nok et slikt band som bare hadde i seg ei skikkelig god skive. Det som på debuten var sjarmerende og skakt hørtes plutselig sedat og dølt ut. «Nei ikke gjør det» er masete og «S’il Vous Plait» var bare teit. Jeg var i det hele tatt ganske så forbanna på bandet da den kom ut, for jeg hadde stått opp og forsvart dem mot mange på det tidspunktet. Nå falt dem meg i ryggen, frognerfittene.

Jeg er fortsatt litt sur for det der, kjenner jeg. Den har ingen enkeltlåter som hadde kunne forsvart en plass på debuten, så svak er den (eller så sterk er debuten). Derfor var det desto artigere da de skapte sin egen gjenoppstandelse som et viktig norsk rockband med å gi ut et dobbeltalbum.

«Hjernen er alene» var derfor en befrielse på mange måter. Og den er også noe av et mesterverk, selv om det starter med et helt merkelig valg i den litt snåle og intetsigende «Fastesangen. «Jeg faster og jeg drikker urtete». Ja vel, så dét gjør du. Men det driter vel jeg i!

Jeg tror det var noenlunde slik jeg tenkte. Men så rulles teppet ut, og gullkornene drysses fortløpende ut langs siden. Skiva er blitt gjennomanalysert og omtalt sp mange plasser at jeg skal holde meg unna noe mentalt dypdykk her, men et lite hjertesukk må da en 44-åring få komme med, da jeg aldri har skjønt hvorfor ikke NRK listet singelen «Sveve over byen/Lebestift» – begge sidene! – og gjorde begge låtene til hits.

Jeg betalte ikke lisens i flere år i ren protest. Og jeg blir fortsatt sur av å bare å høre snakk om Seigmens sodomering av tittelsporet. Kunne de ikke herpet en av sine låter i stedet? Tullebukker.

Svett smil (1990)

I utgangspunktet ville jeg trodd at «Neste sommer» (1993) var den opplagte nummer tre i denne sammenhengen, og kanskje er den det også? Mulig dét, men den skiva ble fullstendig ødelagt for meg i løpet av det første halvåret den kom ut. På det tidspunktet jobbet jeg på en rockklubb i Tromsø, der jeg var DJ på kveldstid og servitør og kokk på dagtid.

På dagtid gikk all musikken fra en jukebox. Det er altså så lenge siden at folk gikk ut på byen og betalte 20 kroner (og dette er over 20 år siden) for å få høre fem låter de allerede hadde betalt nesten 200 kroner for å eie selv. Men fuglene skal vite at de betalte, og her skulle det høres deLillos.

et gikk aller mest i tittelsporet, men straks det ble kveld, og det ble det hver dag på denne tiden, skulle de høre «Kokken Tor», den harde og seige rocklåta som har blitt en livefavoritt. Den ble spilt hele tiden fra jukeboksen, flere ganger i timen. Skiva har dessuten veldig høy innspilling, og derfor ble låten avspilt over anlegget mye høyere enn alt annet.

Det var beinharde tider. Til slutt pådro jeg meg «Kokken Tor»-allergi, låten ble omdøpt til «Kuken Tor» og jeg erklærte krig mot den, noe som medførte at jeg tok «Neste sommer» ut av jukeboksen og nektet å spille fra den i noen års tid da jeg var DJ, et valg so ga meg flere fiender enn venner.

Så derfor lander jeg, av ideologiske årsaker frembragt av kulturtraumer, på «Svett smil», for den er jeg ganske glad i. Og den har også sin «Kuken Tor», i den blytunge, desperate og illsinte «Stakkars Oslo», der Lars Lillo raser mot vanstyre av byen, knefall for bilismen og politisk stormannsgalskap, utesteder med utenlandske navn og svenske bartendere. Som en slags Jan Erik Vold på fuzz. Da «Kuken Tor» eksploderte på hitlister og inni jukeboxen der jeg jobbet, var det så mange som la ut om at dette representerte «noe nytt» med deLillos, men det gjorde det slettes ikke.

De hadde allerede gjort det på «Svett smil», og alle som hadde sett dem live visste at Lars Lillo Stenberg var en mann som elsket å være Neil Young og dra låtene ut i lange og harde fuzzkaskader. Nå skulle jeg gjerne hørt «Svett smil» forsterket med Lars Lundevall på gitar (selv om de hadde med seg Geir Sundstøl på steel), men det får så være.

Valget mitt er sterkt preget av trasshet og infantil kranglefant-mentalitet, men det får så være.

deLillos har gitt ut mange skiver (både live, studio, diverse samlere og singler), og jeg har slitt litt med å holde følge med dem. Det er likevel utrolig fornøyelig å dykke ned i de gamle skivene og konstatere at de faktisk holder så høyt nivå som de gjør. Og det der med at Lars Lillo er så «naiv» i tekst og fremføring må folk slutte å si. Hans tekster (især på de første skivene) er tidvis knallharde linjer om eksistensielle tema, angst og frykt og har nada å gjøre med naivitet. På sitt beste er han er slags vestkantsurban Alf Prøysen, og spesielt debutskiva og «Hjerne er alene» er norske klassikere som vil stå der til evig tid so et bevis på at norsk rock etablerte seg på et nivå opp fra der det hadde vært.

JOKKE & VALENTINERNE

Hver lørdags formiddag var det andakt hjemme til lytting av radioprogrammet «Pandoras jukebox» med Sigbjørn Nedland. Det var alltid en blandet opplevelse, der jeg personlig slet veldig med all den såkalte world-musikken han spilte, men innimellom der kom det alltid noe ny og bra rock, og da gjaldt det å sitte klar med penn og papir. I 1986 hørte jeg «Action» med Jokke & Valentinerne, en over fire minutter lang låt med temposkifter, med en desperat og sinna mann som sang dritbra og vrengte sjela si ut av et gammelt radioapparat hjemme på gutterommet. Det ble starten på et stort kjærlighetsforhold og en viktig del av soundtracket til slutten av ungdomsskolen og tiden på videregående, der pengene stort sett gikk til skiver, øl og sigaretter.

«Alt kan repareres» (1986)

Debuten er en norsk klassiker, og det er svært fortjent. Den er spekket med norske rock-evergreens som har blitt adoptert og elsket tungt i flere ungdomsgenerasjoner allerede. Tekstene til Jokke appellerte like mye til de som bodde i Oslo som til de som bodde på små tettsteder i Nordland eller Trøndelag, og det er nok her mye av forklaringen til den evigvarende suksessen disse låtene besitter .

«Hvis jeg var deg», «Øl», «Snyltegjesten», «Nederlag» og nevnte «Action» er fengende låter fremført av en artist som er skikkelig på høgget, som har masse glimt i øyet og oser av overskudd. Og vi følte oss hjemme i det som bare faen, til tross for at vi (som bodde i utkantstrøkene iallfall) hadde få forutsetninger for å skjønne mer enn bruddstykker av Jokkes urbane lyrikk.

Men vi skjønte temaer som håpløshet, sjalusi, misunnelse, suicidalitet, kjedsomhet, lite penger og lyst på øl, jenter og moro. Som det var skuffende lite av for de fleste av oss.

Derfor elsket vi det. Derfor elsker nye generasjoner det. Plata var dessuten ytterligere beriket med en tegneserie om kultfigurene narverne, ført i pennen av den den gang ikke fullt så kjente broren til Jokke, Christopher Nielsen. Og han er ikke den eneste tegneserieskaperen som bidrar på skiva. Waldemar Hepstein var nemlig fast medlem i starten, og på «Nederlag» spiller han orgel.

Et hundeliv (1987)

Jokke var allerede godt kjent og beryktet da andreskiva kom allerede neste år. Det er alltid umulig å vite hva som ville slått best an om man hadde stokket om på rekkefølgen til et bands skiver, men «Et hundeliv» representerte heldigvis ikke noe skifte i verken låt- eller tekstunivers.

Skivas beste spor, og det andre på skiva, «Tida er inne» burde vært åpningsspor. Anslaget er mollgrep med elgitar, og så blåses det i gang. Her synger Jokke så bra at det er teit og låten avsluttes i crescendo av allsangvennlige nanananana.

«Et hundeliv» vil nok alltid assosieres til folkekjære «To fulle menn», ved årtusenskiftet kåret til tidenes beste norske låt av P3s lyttere. Men det er mye fint på plata før vi kommer til den (som er sistesporet), ikke minst den optimistiske poplåten «Sola skinner». At det senere kom ut en egen EP med samme navn, og der «Sola skinner» startet B-siden sier vel sitt. Kuriøst nok er Jerry Lee Lewis’ «Great Balls of Fire» og Johnny Cash’ «Folsom Prison Blues», med engelsk tale, bonuslåter.

CIA høres ut som en låt Johnny Thunders ville smilt stolt av og den styrtmorsomme «Det drypper» er feiende flott punkrock. Også digger jeg den smygende og desperate «Gjeld» som kunne vært skrevet av Bruce Springsteen anno «Born to Run»-perioden.

Det er i det hele tatt lite som minner om formsvikt eller kreativ stagnasjon på oppfølgeren. Den høres overraskende frisk og cool ut fortsatt. Tradisjonen tro fikk vi nok en eminent tegneserie fra bror Christopher.

III (1990)

Det skulle ta lengre tid å få ut «den vanskelige tredjeskiva» enn de to første som kom på rappen. Og det kunne lett vært ei av de andre jeg hadde valgt som album nummer tre, men det ble nå engang «III» jeg landet på. Da denne kom ut levde jeg i den villfarelse at jeg var blitt voksen. Noe jeg ikke var. Jeg var 19 år.

Likevel trodde jeg at jeg hadde vokst fra Jokke og hans forfylla tekstunivers. For noe tull. Det var jo nå man hadde flyttet hjemmefra og virkelig hadde begynt å teste materien ut i alvorlig praksis. Men man kan jo bli ganske dustete når man tror man er voksen. Noe man aldri blir.

Det tok meg derfor noen, par, tre år får jeg gjenopptok kjærligheten til Jokke & Valentinere, og da falt jeg fort for «III». Han starter med å synge selvreflekterende og det som kan høres ut som en angrende synder i «Når du ligger der i mørket» (Nå må jeg slutte med å drekke/I morgen slutter jeg å drekke), men det var selvsagt falsk alarm. Låten «Paranoid» mener jeg at jeg så en lavbudsjettvideo til på NRK, og den var vel dermed tiltenkt å bli platas hit, men låten som virkelig er løftet opp fra skiva og har fått et eget parallelliv er eposet «Gutta», en av Jokkes aller beste komposisjoner.

Samme kan til dels sies om «Sitter på en bombe» og den suverene «En perfekt dag», men det er mye annet fint her også. Boogie-aktige «Selskapssjuk» er beviset man kan spille til de tullinger som ikke anerkjenner Jokke som vokalist. Gud hjelpe når han går helt opp der på slutten, da høres det ut som han skal sprekke av intensitet.

Joachim Nielsen fortsette å gi ut flere habile skiver, senere under eget navn og med diverse folk i bandet sitt, som tok navnet Valentourettes. Da han døde av en overdose i 2000 ble norsk rockmiljø sterkt preget av det. Ikke at det var noe sjokk for dem som kjente ham godt, men slikt skjedde liksom bare i utlandet. Ettermælet til Jokke er uansett uhorvelig mye mer enn bare noen sanger om fyll og spetakkel. Jokke skrev dønn ærlige og uforfalskede låter og tekster med fikse og plumpe formuleringer om en annen. Han skildret livet i Oslo med både angst og humor, og han fremførte det med hjertet utpå drakta. Det er dessuten en misforstått greie at Jokke var en punkrocker i musikalsk beskrivelse. Hans musikalske univers var like mye preget av Chuck Berry, Eddie Cochran, Jerry Lee Lewis, The Four Tops og Dr. Feelgood. R.I.P., big man.

Og unnskyld for at jeg sviktet deg noen få år i overgangen fra tenårene til tjueårene. Jeg legger meg flat.