Finnmarkingene har fra første stund vist klare tegn til at noe stort muligens var i gjære. Som liveband er kvintetten å anse som et ferdig utviklet, høyenergisk monster av et produkt.

Meget lovende takter har blitt presentert i form av digitale singler, men mange lovende band faller litt igjennom, når de for første gang må presentere en større pakke enn sine beste enkeltlåter. Det første fonogrammet i full lengde – også kalt musikkens «big kahuna» – er ethvert bands virkelige manndomsprøve. Slapp av, du kan bare puste ut, da Ondt Blod består med glans og sløyfe på.

Plata er ifølge presseskrivet en hyllest av vårt nordligste fylke, og uten tekstark tilgjengelig velger jeg å stole nettopp det. Innsatsen vokalist Aslak Heika Hætta Bjørn legger ned, er det nemlig ingenting å si på. Sinnet, frustrasjonen og desperasjonen som spyttes ut via mikrofonen, låter troverdig.

Bjørns høyfrekvente skrik er som et vindkastene fra en hissig vinterstorm, noe bandet velger å balansere med langt mer melodisk (all)sang i brorparten av refrengene. Vokalarrangementene er tidvis direkte lekre – hør bare sluttpartiet av «Brent jord».

Bandet balanserer de ”atmosfæriske” elementene fra moderne hardcore med harry testosteronriffing av den gamle skolen. Personlig synes jeg den vedvarende hardcoretrenden som har herjet moderlandet etter millenniumsskiftet har ført med seg vel så mye gråstein som gull, og det krever mye egenart for å heve seg over grauten av middelmådighet som pumpes ut i rike mengder.

Heldigvis skorter det ikke på egenart i musikken til Ondt Blod. Små elementer av black metal pareres elegant med bredbeinte beats og riff i skjæringspunktet mellom Turboneger og Kvelertak.

Tempoet er også variert, til sjangeren å være. Fra innledende blastbeats i pur svartmetall-stil i introen til «Symbola», lykkes Ondt Blod også når de drar takta helt ned i et herlig groove, tjukk som gjørme og fett som fløte – i blant annet «Gjengtegn».

Dette er en utgivelse av internasjonalt snitt og klasse, hvor den apokalyptiske følelsen balanseres godt med litt rocka rølp og moro. «Finnmark» er intelligent utført hva fremførelse angår, men allikevel ikke redd for å blottstille sitt dyriske hjerte.