I mangel av et bedre ord, kan man si at Spidergawd spiller frihetsrock. Musikken strutter av energi og kåthet, og leveres med et skuldertrekk, et glis og en langfinger rett i trynet. Klarer du å beholde hvilepulsen igjennom denne skivas samtlige 38 minutter, bør du muligens innføre en daglig dose av elektriske støt for å sjekke at du ikke allerede er død.

Vil du vite hva som skjer i Tromsø? Besøk vår kalender Det Skjer!

Spidergawd parer de kuleste elementene fra 70-tallets slengbukserock med 80-tallets trikot-metal. Dette kombineres med honningdryppende blåsere på låter som «Best Kept Secrets» og «Picture Perfect Package». At det er en dash sørstatssoul i miksen, vil dog ikke overraske noen med kjennskap til Bortens tidligere band Moving Oos.

Denne plata oser av Hendrix, MC5, og en haug annet rock’n’roll-snadder. I perioder låter Spidergawd som Lynyrd Skynyrd i nær dobbel hastighet. Noen kaller slik musikk harry – noe som for øvrig stemmer – men det er harry på rett måte.

Det aller beste med dette albumet, er mengdene av vanvittig kule riff. Gitarspillet for øvrig er lekkert som hun peneste dama i klassen – naken i solnedgang. Borten kaster seg hodestups ut i en rekke gitarsoli uten rytmespill i ryggen, og det funker!

Og så var det gitarlyden, da. Herregud, her snakker vi rufsete og hårete perfeksjon. Refrenger kan han også skrive, Borten – hør bare «El Corazon Del Sol» og «Lighthouse pt.1».

På «The Funeral» hamrer de doble basstrommene løs i bunnen av et hvitt inferno. Der mye av det øvrige låtmaterialet lander på «feelgood»-sida, er denne låten langt mørkere. Jeg sier som Ole Brumm: Ja takk, begge deler!

Motorpsycho-ene Kenneth Kapstad og Bent Sæther utgjør en potte tett rytmeseksjon, som også tar seg frihet til å utfylle låtene med litt ekstra krydder – uten noen gang å gå på kompromiss med groovet eller selve låtene.

Selv om regien helhetlig sett er relativt stram, tramper bandet litt utenfor boksen i del to og tre av «Lighthouse», dog uten å miste fokus. Introverte partier med jamming uteblir.

Etter å ha levert to gode album frem til dette, tar Spidergawd på tredje forsøk et freidig og eplekjekt byks opp på toppen av den norske rock’n’roll-pallen. Kombinasjonen av en så god låtskriver og et band med så formidable tekniske ferdigheter, er temmelig sjelden. Enda sjeldnere kan man plusse på en åpenbar stålkontroll på rockhistorien, kombinert med egenart og god smak. Alt dette er til stede på trøndernes tredje album.

For en utblåsning, og for et kick! En sterk femmer, dette.

Av Helge Skog

SPIDERGAWD «III»: Trønderne tar seg her en tur i skogen, i søken etter Terje Tyslands myteomsounnede pannelugg. Foto: Uta Beer Frei.