Å få slippe Rihannas mye etterlengtede album eksklusivt ei uke før alle andre, og dermed hanke inn et syvsifret antall nye test-subscribers, må ha vært verdt en aldri så liten high five på Tidal-kontoret i forrige uke. Denne limiterte slippmetoden ga også albumet en ekstra aura av eksklusivitet – man måtte være medlem av «klubben» for å få tilgang, og selvsagt ville man jo det.

Barbadiske Rihanna startet karrieren i 2006 med albumet «Music of the sun», og har siden den gang som regel gitt ut et album i året. Det stoppet derimot i 2012 med «Unapologetic», og tunge forventninger hadde rukket å bygge seg opp da «Anti» dukket opp på streamingplattformen 28. januar.

I løpet av de litt over tre årene siden sist skive («Unapologetic» ble sluppet i november 2012), har Rihanna underholdt fansen med enkelte låtslipp – «FourFiveSeconds» (også kjent på internett som låta der Kanye West og Rihanna var supergeme med totalt ukjente Paul McCartney, og kom til å sørge for at den stakkars engelskmannen kom til å «slå igjennom» i musikkverdenen), «American Oxygen» og «Bitch Better Have My Money», men ingen av låtene har funnet veien til albumet.

«Anti» åpner med «Consideration» – en dub-aktig låt med tunge, seige trommer og bass og Rihannas karakteristiske vokal på topp. Sammen med artist SZA skaper Rihanna her en mørk perle som samtidig som den er moden, føles uhyre moderne. En strålende start, og rett opp i «Rihanna-gata» – rebelsk, rå og tøff i trynet.

Så følger tulle-sporet «James Joint». Dette er ett minutt med mer eller mindre ingenting. Kunne godt vært kuttet. «Kiss It Better» er noe annet. Åpningsriffet er en frisk og ny versjon av noe som kunne åpnet en kitschy 80-tallsballade. Når poppa vokal, catchy melodi, enkel lyrikk og koring med Daft Punk-vibber adderes, ender dette som en deilig poplåt med det lille ekstra.

Selv om enkelte av sporene ikke er så mye å skryte av – jeg er for eksempel ikke overstrømmende imponert over Drake-samarbeidet «Work», som er en ganske treig og kjedelig låt – føles første del av skiva i all hovedsak hypermoderne, tung, mørk og dundrende kul. Dette er Rihanna i en mer voksen versjon, uten at hun har mistet et snev av attityden og «bad girl»-vibbene som har preget tidligere

Så tar skiva en helomvending mot slutten, og vi beveger oss over i ballade-/soul-land. Og det kjennes både fint og naturlig. Et av «Antis» aller, aller beste spor er «Love On The Brain» – ei låt som er såpass atypisk at man neppe hadde gjetta den kom fra Rihanna ved første gjennomlytting. Her er alt det rebelske, som får blomstre på første halvdel av skiva, borte og igjen står Rihannas vokalprestasjon i sentrum. Forfriskende grep – og ikke minst: nydelig låt.

Og nettopp dette er så kult – dama har evne til å utvikle seg, bringe noe nytt på banen, takle omtrent hvilken som helst sjanger som blir slengt på henne og samtidig makte å hele tiden føles relevant. «Anti» var verdt å vente på.

(Obs! Anmeldelsen er basert på originalutgaven av «Anti», ikke deluxeutgaven.)

Rihanna – Anti