Vi glir sakte inn i trioens kosmiske atmosfære i det filmatiske mini-eposet «Lacuna/Sunrise». Litt vestkystrock, jazz og sløy soul kombineres – og resultatet er vakkert. Bevisst eller ikke, har instrumentalpassasjene mye til felles med lydsporene til 70-tallets exploitation- og mykpornofilmer.
For oss som har savnet litt rock’n’roll i Motorpsychos siste utgivelser, kan muligens noe av forklaringen være at sanger/bassist Bent Sæther og trommeslager Kenneth Kapstad (er han landets beste trommis?) får ristet ordentlig løs som en del av Per Bortens fabelaktige band Spidergawd. I senere år har Motorspycho blitt mer introverte, og «Here Be Monsters» er intet unntak, i så måte.
Trønderne har på sett og vis skapt sin egen avart av progrock, hvor regler er fy-fy. Savnet av tradisjonell låtstruktur er ingen nyhet i denne sammenhengen, men noen ganger savner jeg en utvikling – eller retning, om du vil – i selve komposisjonene. «Running With Scissors» er et eksempel med mye lekker øregodis, men musikken sirkler rundt i den samme pytten, uten noe ønske om å få fotfeste i hjernens minnesenter.
For meg er Motorpsycho på sitt beste når de spriter opp årgangspop med villskapen og energien i Detroit-rocken til MC5 og The Stooges, samt tyngden og groovet til britiske storheter som Led Zeppelin og Black Sabbath. Selv om små spor av alt dette er å finne på bandets nye skive, er det lenge siden de grep meg i skjortekragen, og slo ordentlig ifra seg. Dette setter jeg dog på kontoen for utvikling, snarere enn forfall.
Trioen har et unikt samspill, men lykkes ikke alltid i å invitere meg som lytter inn i deres tåkelagte, indre sirkel. Singelen «Spin, Spin, Spin» viser hvor bra bandet kan låte, når de løfter blikket og drar litt friskluft ned i lungene. Resultatet er småpsykedelisk folkpop, toppet med elegante vokalharmonier.
Avslutningssporet «Big Black Dog» går fra å være en tander solskinnsballade over i bombastiske dommedagstoner. Her oppnår musikken den hypnotiske følelsen, som uteblir på mange av albumets øvrige drone-partier. Det Zeppelinske groovet er direkte hektende, og kaskadene av synth og gitar som raser rundt på overflata skaper stor musikalsk dramatikk.
Motorpsycho har ingenting å bevise, og «Here Be Monsters» består i realiteten av fem låter, hvor trønderne holder lekestue hele veien. Linja mellom lekent og ufokusert er allikevel syltynn.
