Dan Sartain er en skikkelig raring, som ufortrødent har hamret ut skiver siden 2001. De to første er sjeldnere enn hønsetenner, og et mareritt å spa opp for samlere. Siden «Dan Sartain vs. the Serpientes» i 2005 har han derimot valgt tradisjonelle kanaler for utgivelser, og dette er nå hans åttende fullengder (pluss to samlere og en bråte singler).

Live skal han være et fantastisk skue, og han har da også blitt håndplukket som support for band som The Hives og The White Stripes.

Han har det heldigvis travelt, og er en sjeldent artig artist å følge. Skiva «Dan Sartain Lives» (2010) er i så måte et aldri så lite mesterverk, og vel verdt å sjekke ut for dem som vil stifte nytt bekjentskap med eksentrikeren.

Sartain har gjort mye forskjellig; fra helt konvensjonell pop og rock, via sprek garasje og tradisjonell punkrock, til eklektisk musikk Calexico gjerne hadde ville kalt sin egen. Stundom minner han meg også om en ung og energisk Jonathan Richman, eller Beck i sin tidligste og mest produktive fase. Eller hva med en sørstatsutgave av britiske Luke Haines? Kein Problem! Bare fyll inn med det du mener passer.

På forgjengeren «Dudesblood» (2014) gikk han litt nyere veier. Det var både hans hardeste, minst tilgjengelige og mest eksperimentelle, de han brukte mer synth, og det er i dette sporet han går videre, dog med lavere tempo og mindre lurveleven.

I utgangspunktet vil nok tradisjonelle rockfans rynke på nesen av dette valget, men det er det absolutt ingen grunn til. Et nytt sound, og mindre gitarer til tross, det er fortsatt umiskjennelig Dan Sartain vi får servert.

Det viktigste nøkkelordet er Suicide, kultduoen fra New York som utfordret rocken med sin iskalde synthutgave av rockabilly på slutten 70-tallet. Ikke bare har Sartian kopiert deler av soundet deres, han har til og med flere av Suicide-sjef Alan Vegas kjente og nevrotiske hyl, slik også Bruce Springsteen stjal og brukte på «Nebraska»-skiva (1982) si. Så det er lov, om noen tvilte.

I tillegg høres det tidvis ut som LA-bandet Wall of Voodoo, i tiden da Stan Ridgway sto bak mikrofonstativet og messet ut skrudde og skumle historier. Hør bare den seige og smått hypnotiske «Cabrini Green», som høres ut som ei krysning av WOV-låtene «Me and My Dad» og «Lost Weekend», store pluss i margen i musikkboka mi iallfall.

Skivas åtte spor tikker inn på sympatiske 34 minutter, og etterlater deg ved første gjennomgang med undring og forvirring. Men etter noen runder begynner den å forme seg, og klistrer seg fast, med et stadig økende behov etter å høre den om og om igjen. En klisjé, riktig nok, men sant åkkesom.

Dan Sartain høres fortsatt veldig seg selv ut, men han evner likevel å overraske ved hver eneste utgivelse. Hvor han går fra dette er ikke lett å si, fyren er jo herlig uforutsigbar, men Sartain er en mann jeg fortsatt kommer til å følge med stor nysgjerrighet. Det bør du også.