Kanskje ikke like bra musikk som han selv synes han gjør, men like fullt veldig, veldig bra greier. «The Life of Pablo», hans syvende studioalbum, er for øyeblikket bare å få tak i på strømmetjenesten Tidal (som han er medeier i), og gudene vet hva Kanye tenker for fremtiden. Den siste tiden har han fått vel så mye oppmerksomhet for sine tweets som for sin musikk. For eksempel: Kommer skiva i det hele tatt ut for salg? Bare Kanye vet.

Albumet har en religiøs og gospelinspirert rød tråd, som presenteres allerede i åpningssporet, og følger på gjennom hele skiva. «Ultralight Beam» hopper fra sakral, James Blake-aktig koring, til casual rapping og videre til gospelvokal. Låta er ikke bygget opp etter noen gammel, sliten oppskrift, men er satt sammen av en rekke ulike, noen odde, og spennende lydelementer. Det gjør at den føles helt ny og forfriskende kreativ. Dette er ikke noe man har hørt før. Det skal han ha, Kanye.

På låta «Famous» (ja, den der han disser Taylor Swift) får han hjelp fra Rihanna – et klokt valg. De to kler hverandre perfekt, oser modernitet og attityde, og lager sammen ei fantastisk tøff låt. Jeg elsker når den mot slutten sampler låta «Bam Bam» av Sister Nancy, og mikser den tilbakelente reggaen med tunge beats og rapvokal.

Kanye beviser også at han har både humor og selvironi med 44-sekunderslåta «I love Kanye». Jeg siterer: «What if Kanye made a song about Kanye. Called «I Miss The Old Kanye,», man that would be so Kanye. Thats all it was Kanye, we still love Kanye. And I love you like Kanye loves Kanye». Det er gøy at han selv tar del i humoren, som florerer på nettet. Og bedre blir det når låta flyter over i den superkule introen på Chris Brown-samarbeidet «Waves». Og enda bedre blir det når man hopper videre til stakkato vokal og sparsomt lydbilde i «FML» – som så bygger seg opp, legger til element på element og peaker med The Weeknds sjukt bra hooks.

Kanye er for øvrig en av de få artistene som har knekt koden til hvordan benytte seg av autotune som et effektfullt element i musikken, i stedet for noe som ødelegger. Som på låta «Wolves» – der norske Cashmere Cat har bidratt.

«The Life of Pablo» er pakket av kule låter som er helt utmerket balansert – fra a cappella til tunge produksjoner, fra ren rap til mer melodiøse nummer, fra helt korte snutter til 5–6 minutters spor. Plata er også pakket av referanser, samples og aktuelle gjesteartister. Oppsummert: plata underholder fra start til slutt.

Men det er allikevel vanskelig å gi seg helt over – det er mye kvinnefiendtlig snusk på både skiva og i Kanyes rants, som man helst skulle vært foruten. Nei, Taylor Swift har ikke deg å takke for sin berømmelse, og nei, det er ikke kult å henge ut eksen sin på Twitter. Slut shaming og generell misogyni er aldri spesielt appellerende, og det legger en demper på hallelujah-stemningen rundt skiva. Vær litt gem og skjerp deg. Det får være dagens oppfordring.