Det er en imponerende katalog Ebbot Lundberg kan se tilbake på når han i dag fyller 50 år. Er det i det hele tatt noen i Norden som kan vise til det samme, når det kommer til rock? Vi tviler. Her er iallfall vår vurdering av alle de ordinære studioplatene. Ebbots rykende ferske solodebut (kom i dag) er anmeldt på eget sted.
Sjekk ut vår utfyllende spilleliste med det beste fra Ebbots omfangsrike karriere
Union Carbide Productions – av Egon Holstad
I 2016 kan det nok være vanskelig å skjønne hvor ekstremt banebrytende og viktige de fire skivene til UCP var, og hvor grensesprengende de opplevdes den gang. Men de var sannelig unike, og de låter like formidabelt i dag.
De er det nærmeste Europa har vært å ha sitt eget The Stooges og MC5, og de brøytet vei for rock som beveget seg litt utenfor allfarvei, og som ikke ble allemannseie før amerikansk såkalt alternativrock skylte over en hel verden på første halvdel av nittitallet.
«In The Air Tonight» (1987)
Tenk, til neste år er det 30 år siden denne slo ned i bakken. Som Frithjof Jacobsen aka Gluecifers Biff Malibu sier:
«Da jeg hørte Union Carbide Productions-debuten ´In The Air Tonight´ første gang, på kassett, så var det som om noen skar vekk et tykt fettlag inni ørene mine. UCP var min generasjons The Stooges og MC5 i ett».
Det er ikke vanskelig å skjønne. Selv i dag ville den revet ned vegger for hvordan man tror rock skal lages.
Det har for lengst gått inflasjon i ord som «kompromissløst» og «grensesprengende», men i denne sammenhengen gir det fullstendig, reell mening. Soundet er så sylskarpt, hardt, iskaldt og nådeløst at man skulle tro bandet ikke var fra Gøteborg, men heller var en gjeng limsniffende rebeller som ble nektet inngang på en The Stooges-konsert i en forstad til Detroit anno 1968, og som hadde øvingsrom inni en forseglet beholder for radioaktivt avfall.
Det starter med knyttneveslaget «Ring My Bell», der det høres ut som Ebbot Lundberg skal deles i to av ren aggresjon.Gitarene hviner rundt i et kakofonisk inferno, med kaotisk piano og noen løpske saksofoner, slik Steve MacKay gjorde til sitt varemerke i The Stooges.
Låtene dras i vei som ei diger kvern i en fabrikk som lager metall, de skifter tempo underveis, du kastes frem og tilbake, og etterlater deg med frivillig påført tinnitus og en intens lyst å lage helvete og bedrive hærverk. Det er, for ordens skyld, en kompliment. Hvis John Coltrane spilte rock, hadde han elsket å tirnere med denne gjengen. Denne skiva får jeg for øvrig aldri avspilt høyt nok.
Personlig favorittlåt er «Cartoon Animal», en låt det amerikanske punkrockbandet The New Bomb Turks pleide å gjøre en forrykende liveversjon av. Skiva besegles da også med det 11 minutters lange eposet «Down on the Beach», som er mulig å tolke som en ren hyllest til «L.A. Blues», den kaotiske avslutningslåta på The Stooges’ «Fun House». For en helt sjukt sterk debut. Et fulkomment album i all sin rotete ehhh… «uferdighet».
«Financially Dissatisfied Philosophically Trying» (1989)
Så ble bandet altfor glade i penger fra suksessen de badet i, og dermed var det full sellout og et andrealbum fylt med cover- og taffelversjoner av Phil Collins-ballader. Nei da. I likhet med sine musikalske blodsforeldre i The Stooges var det svært få som fikk dem med seg på debuten, uten at dét lot til å temme dem nevneverdig.
Nå var noe av sjokket over etter å ha hørt debuten i filler, men det er like fullt et album som sparker rumper over en høy og lav sko. Etter halvannet minutt med baklengs snakking og masse surr, sparker den superbarske «Born in the 60’s» inn, en av deres beste låter, og så er jaggu kverna i gang igjen.
Den seks minutter lange låten «Down on the Farm» er kanskje det nærmeste de var det som senere ble TSOOL, der både kassegitarer og en mykere side av bandet viser seg. Men Phil Collins glimrer fortsatt med sitt fravær.
Skiva, med tittelen man aldri prøver seg på etter fire øl, er en glitrende oppfølger til debuten, og den dronete, 7:38 minutter lange «Career Opportunities» (som ikke er en cover av den ikoniske The Clash-låten) besørger «L.A. Blues»-faktoren også her. Dette er for øvrig Ebbots personlige favoritt.
«From Influence To Ignorance» (1991)
Her er nok noen uenige med undertegnede, men dette er uansett min mest spilte plate av dem, og følgelig min personlige favoritt.
Dette var året da den såkalte alternativrocken eksploderte i hele den vestlige verden, anført av Nirvanas «Nevermind». Det lot åpenbart ikke til å bry våre svenske helter. De hadde for faen vært alternative fra deres fødsel.
Det låter ikke lenger fullt så billig og søplete som på de to foregående, uten at det er ensbetydende med en høy Phil Collins-faktor her heller.
Det mest oppsiktsvekkende med tredjeskiva er det skyhøye nivået på låtene. Som seg hør og bør, med band som spiller steinhard rock i arven etter The Stooges, dreies det ofte over i å høres mer og mer ut som et hardt The Rolling Stones, og Keith & co. trer her lenger frem fra kulissene.
«Be Myself Again», «Can’t Hear Nothing», «Baritone Street» (som lett kunne vært på Iggys «Kill City») osv. Det er så vilt mange bra låter her.
Personlige favoritter er den hektende og MC5-stenkte «Got My Eyes on You», samt «Golden Age» (kunne også vært en TSOOL-låt). Og er det noen gang laget noe så insane tøft som «Sunset Strip»? Akkurat nå tror jeg ikke det.
Når låten og Ebbot eksploderer der på slutten, er det umulig å sitte i ro. Men man danser ikke. Man danser faen ikke til UCP. Man bare ødelegger inventar og ringer drøy telefonterror til ekskjærester, som om det var den mest naturlige ting å gjøre.
Et av de beste rockalbumene i Skandinavia på nittitallet, og det er et tiår med enormt mange sterke kandidater å velge mellom.
«Swing» (1992)
Året etter skulle de gi ut sitt siste album, og nå ble det hentet inn proff hjelp utenfra. På dette tidspunktet var allerede amerikaneren Steve Albini noe av det råeste men kunne ha som produsent, den gang kjent for å ha rattet lyden på blant debuten til Pixies. Året etter skulle han skru lyden på platene til henholdsvis Nirvana og PJ Harvey.
Jeg liker Albini som produsent. Han pleier å få skivene til å høres kantete og kvasse ut, og han pleier å rydde vekk all bullshit og fjerne alle omveier.
Synes likevel ikke «Swing» har det soundet man kunne forventet av akkurat ham. Faktisk låter debuten mer som et Albini-produsert verk.
Uansett, deres svanesang er på ingen måte en stor skuffelse, men er likevel kanskje den eneste skiva jeg føler ikke ville skapt det samme sjokket i dag som de tre forgjengerne garantert ville.
Låtmessig er det uansett mye finfint her. Singelen «High Speed Energy» (bør eies på rød vinyl) er en höydare, og «Chameleon Ride» er på en topp 5 av deres låter. «How Do You Feel Today» ville vært en av de beste Stones-låtene på nittitallet, men i sum er det noe uforløst over skiva.
Likevel, hadde dette kommet som en debut fra et norsk band, ville den i dag vært regnet som en klassiker. Så jævla bra var de, UCP.
Ebbot Lundberg til Feedback: «Jeg vil redde verden fra skitmusikk»
The Soundtrack of Our Lives (TSOOL) – av Helge Skog
«Welcome to the Infant Freebase» (1996)
En unik debut! Hvor hentet de all denne vakre og geniale musikken ifra? «Welcome …» er en salig og totalt sømløs kombinasjon av en rekke stilarter. 60-tallsrocken er fremtredende, psykedeliaen likeså. Barokk pop, folk og indisk raga (!) er også en del av ligningen, som ikke bare går opp, men resulterer i pur musikalsk magi.
Denne plata må jeg i duknakka skam innrømme å ikke ha forstått noe som helst av, da den kom ut. Den forvirrede tenårings-Helge hadde på dette tidspunktet et inderlig fan-forhold til TSOOLs forløper Union Carbide Productions, og dette nye bandet skjønte han fint lite av. «Popmusikk? Hæ? Dette er jo ikke hardt i det hele tatt», hører jeg snørrvalpen si. Heldigvis avtok denne kaotiske sinnstilstanden relativt raskt og smertefritt.
Dette er en av tidenes sterkeste debutplater – ja, det mener jeg virkelig. Her hører vi bøttevis av fordomsfri kreativitet, utført med teknisk briljans. Dette er popmusikk som veksler ufortrødent fra hardtsparkende rock til nydelig melankoli, og veldig mye som ligger derimellom.
Fun fact: TSOOL har alltid stjålet fra øverste hylle, og på debuten finner vi bandets frekkeste tyveri. Ebbot Lundbergs rare og morsomme «Bendover Babies» er nesten prikk lik hvilken låt av The Kinks? …(trommevirvel)… «Waterloo Sunset», selvfølgelig!
«Extended Revelation for the Psychic Weaklings of the Western Civilization» (1998)
Puh! En tittel som kunne tatt pusten fra en topptrimma speedfreak-versjon av Bjørn Dæhlie.
«Extended …» er en mørkere og mer dempet affære enn debutplata. Den smått okkulte instrumentale introen «Regenesis» bærer bud om et band i forandring. Men hvordan skulle et band med en slik enorm musikalsk spennvidde uansett klare å gjenta seg selv?
Noen likheter er det dog. «Impacts & Egos» er oppfølgerens monumentale poplåt – som «Instant Repeater ’99» var på debuten. Et par sære, men kule instrumentaler fungerer som pustehull mellom gromlåtene. Men denne plata preges av et knippe ballader som får voksne menn til å strekke seg etter lommetørklet, og værgudene til å skifte mening.
Den (nok en gang) massive produksjonen, samt bandets ekstremt smakfulle og teknisk suverene musisering, skal selvfølgelig ikke undervurderes.
MEN alt skal ikke analyseres i hjel, og magien i låter som «From Gravity To Gold», «Century Child» og ikke minst den ufattelig geniale gåsehudmaskinen «Black Star» må smartere folk enn undertegnede forklare.
Musikken veksler mellom å kile deg der det føles godt, og stikke deg på dine ømmeste punkter. Ebbots stemme sprekker opp – på hans eget karakteristiske vis – i de mest intense øyeblikkene. Resultatet er så vakkert at du kan kaste alle klisjeer over ripa, legge deg ned på rygg, og bare nyte.
The Soundtrack of Our Lives’ to første album er noe av den beste musikken som er utgitt noensinne. Hvis du er uenig – da har du faktisk ikke lyttet til dem.
Fun Fact: Produsent Rick Rubin kontaktet i sin tid TSOOLs management, med ønske om at Johnny Cash skulle spille inn «Jehova Sunrise» fra dette albumet (AC/DCs «Back in Black» var tiltenkt samme skjebne!). Dessverre døde mester Cash før dette ble en reell mulighet, men det er nesten vanskelig å tro at selv den amerikanske bautaen kunne ha overgått originalen.
«Behind the Music» (2001)
Plata som ble et slags kommersielt gjennombrudd for TSOOL. Bandet ble spilt på radio verden rundt, og solgte ut konserter på større venues enn tidligere.
Dette er nesten å regne som en streit pop/rock-skive, sammenlignet med de to forløperne. En sannhet med store modifikasjoner, selvsagt, men for første gang hadde bandet skrevet noe som kunne ligne på hits – i form av «Sister Surround» og «Still Aging».
Jeg har lyttet meg halvt i hjel på denne skiva, og i motsetning til forløperne har jeg klart å bli litt lei av den. Til mitt forsvar skal det sies at jeg i årene som fulgte dens utgivelse jobbet i en platebutikk og i en bar, hvor denne tredjeskiva tidvis snurret på tilnærmet repeat. De mollstemte låtene holder seg dog veldig godt. «Nevermore», crescendoet «The Flood» og Martin Hederos’ pianoballade «Tonight» er definitivt blant TSOOLs beste øyeblikk.
Fun fact: Den briljante EP-en «Gimme Five!» (den inneholder fem låter – døh!), som ble utgitt i forkant av dette albumet, har et av de morsomste omslagene jeg har sett. Etter en stund legger man nemlig merke til at hånda som er avbildet ikke har fem, men seks, fingre!
«Origin Vol. 1» (2004)
Hva som ble skjebnen til «Vol. 2» vet jeg ikke. Disse tolv låtene (uhørt få i TSOOL-sammenheng!) utgjør svenskenes første ujevne album. Stilmessig bygget bandet her videre på suksessen «Behind the Music», dog med færre gullkorn i den musikalske kanonen. Den ganske dølle singelen «Big Time» fremstår i ettertid som skivas svakeste spor.
Dette er Soundtracks første rene rockplate. På dette tidspunktet hadde bandet knyttet nære bånd til superheltene The Hellacopters, noe som muligens smittet over på Ebbot og kompani.
Gitarduoen Ian Person og Mattias Bärjed hadde utviklet et utmerket samspill, der førstnevnte var bandets Keith Richards (noe han for øvrig også var nær i å bli i Union Carbide Productions), og sistnevnte inntok Pete Townshend-rollen.
Allikevel er selve låtmaterialet litt under pari på denne skiva. Den knallbra førstelåten «Believe I’ve Found» er den eneste jeg ville ha krysset fingrene for å høre på en potensiell reunion-konsert med bandet.
Fun fact: Finn på en sjøl, da vel – din latsabb!
«Communion» (2008)
Det er litt av et omslagsbilde, ja! Hele bookleten er fylt med en rekke portretter av i overkant perfekte mennesker i ditto situasjoner. Ifølge bandet, representerer bildet den moderne massepsykosen om det perfekte livet, som folk i økende grad blir sugd inn i.
Her er det en rekke gode låter, men ikke mange nok til å forsvare et dobbeltalbum med hele 24 spor. TSOOL hadde muligens vært på forelesning med professor Yngwie Malmsteens og hans «More is more»-filosofi – hva vet jeg? Måten balladene glir over i T. Rex/Stones-inspirerte boogierockere på førstedisken, låter klumsete.
Plata inneholder allikevel en lang rekke godlåter: «Just A Brother», «The Fan Who Wasn’t There», «Lost Prophets In Vain» og «Universal Stalker» trumfer mesteparten av materialet på «Origin Vol. 1».
«Communion» kunne med fordel ha vært økset ned til et enkeltalbum. Å få publisert det beste av den musikalske fyllmassen, er vel grunnen til at band gir ut EP-er, ikke sant?
Albumets absolutte kronjuvel er allikevel «Second Life Replay». Dette dramatiske eposet, som bygger seg opp fra en lett melankolsk bris til en musikalsk orkan, er nesten tristere enn hva som kan regnes som sunt for sjelen. Og fy Fanden, for en knallhard og nådeløs tekst. Denne låten ville ha glidd inn som en helt naturlig del av TSOOLs to første mesterverk.
Fun fact: På spørsmål fra Paste Magazine, om hva han trodde om paret på albumets coverbilde, svarte Ebbot: «His name is Ted-Gerald Gordon III and is possibly a former pedophile priest. He met his wife on the golf course before she got divorced. Her name is Greta Zimmerman-Gordon and she's probably the head executive of some company dealing with pharmaceuticals of some sort.»
«Throw It to the Universe (2012)
En planlagt svanesang. På dette tidspunktet hadde medlemmene av TSOOL bestemt seg for å gå nye, individuelle veier. Skilsmissen skulle allikevel feires med et nytt studioalbum og påfølgende avslutningsturné. Albumet er – i Soundtrack-sammenheng – «så der», som det heter på godt svorsk.
Godlåtene kommer i form av «Freeride», «If Nothing Lasts Forever» og «Where’s the Rock?». For nostalgikere, er det jo også kult at åpningslåten glir over i en sampling av kanonlåten «Firmament Vacation» fra debutplata. En finfin måte å poengtere at sirkelen er sluttet.
Fun fact: Under TSOOLs avskjedskonsert i Tromsø 2012, endte undertegnede opp som kontaktperson for band og management. Ebbot hadde vært på en liten snurr kvelden i forveien, mistet flyet, og det var lenge usikkert om han ville rekke fram tidsnok til bandet som ankom Tromsø uten sin massive frontfigur. Hans irriterte bandkamerater ble allikevel lettet, da manageren fikk kjøpt den siste tilgjengelige billetten på Tromsø-flyet til vokalisten. Konserten? Den ble selvfølgelig en braksuksess!
PS (fra Helge): Enhver tilhenger av skikkelig musikk, bør selvsagt også eie den suverene samleplata «A Present from The Past» (utgitt 2005). Hvorfor? Fordi den inneholder en rekke glimrende låter som aldri endte opp på de ordinære studioalbumene. I tillegg til å inneholde låter som ikke hadde sett dagslys, rasket plata også sammen en rekke spor kun tilgjengelig via singler og EP-er utgitt i begrensede opplag.
TSOOL ga nemlig ut en rekke av disse, og flere av deres beste låter ble ikke «spart» til skivene. Min personlige favoritt, den utenomjordisk stilige «Galaxy Grammophone», er en av disse – og den finner du her!
PS (fra Egon): «Galaxy Grammophone» er også på førstepressinga av vinylen på debuten. De som skjønte at dette var kjempebra allerede da, og kjøpte den da den kom ut, kjøpte den jo bare, i stedet for å være barnslig og nekte for at dette var bra, og så vente til man ble «voksen». Men enig med Helge, det er en av deres aller beste låter, noe de understreket ved nesten alltid å gjøre den live.
Sjekk ut vår utfyllende spilleliste med det beste fra Ebbots omfangsrike karriere