For gjenforeninger er som regel forbundet med utbytting av gamle fans, pengegriskhet, mangelfull innsikt i eget musikalske forfall og endeløse parader med uhyre triste opplevelser.

Da det forrige uke ble offentlig bekreftet at AC/DC skal være oppvarmingsband for en gjenforent Guns N’Roses, attpåtil med sistnevntes vokalist som vokalist, var det mang ei sikring som gikk oppi topplokkene til mange rockfans verden over. Forståelig nok.

Og da begynte selvsagt den listekåte Feedback-redaksjonen å tenke: Hva er egentlig de aller verste gjenforeningene i historien? Med gjenforening mener vi altså at et band har erklært seg som oppløst, og deretter ombestemt seg og kommet tilbake likevel.

Her følger således en greatest, ehhh… worst hits, eller «the cream of the crap», om dere vil.

Egon Holstads cream of the crap

THE VELVET UNDERGROUND

Sommeren 1993 var jeg 21 år, og jeg dro til Roskilde. Blant store forventninger var konserter med Neil Young, Sonic Youth, Sugar, The Lemonheads, Walkabouts, Motörhead, Chris Isaak, The Afghan Whigs og sist, men ikke minst, The Velvet Underground. Her skulle faen meg magi fra 1967 gjenskapes, og jeg skulle være der. Jippi!

Jeg husker det svært godt, jeg burde snakket masse om dette i terapi, for det var virkelig en sørgelig nedtur. Bandet kom ut på scenen i dagslys (feil), Lou Reed hadde ikke på seg solbriller (feil), han spilte på en gitar uten hode (feil) og han hadde bestemt seg for å synge låtene annerledes og på en ehhh… nyskapende måte (Feil! Feil! F.E.I.L!).

På min favorittlåt «Venus in Furs» stykket han opp låten, og sang den med å legge trykket på helt feil steder i teksten. Det manglet bare at den gamle grinebiteren brølte ut et høylytt «ÆDDA BÆDDA!» etter hver låt, så hadde det i det minste vært litt gjennomført. Det gjorde han ikke.

De fikk visstnok 200 000 dollar per konsert de gjorde denne sommeren. Jeg håper de hadde glede av pengene, ellers hadde det vært helt bortkastet. «Helvetes Underground!», skrek Egon (21 år), helt på gråten, lettere småpussa på rødvin i juicekartong.

a-ha hadde et ønske om popverdensherredømme, noe de nesten klarte i fem minutter i 1985. Videre fulgte noen habile skiver, før fokuset skulle endre seg. Nå skulle de pinadø slå Kjell Bækkelund i antall avskjedskonserter, med dertil hørende gjenforeninger.

Siden den gang har det blitt noen og førti gjenforeninger, og de har heller ikke nøyd seg med å gjøre sporadiske konserter, men også følt behovet for å «spre glede» med en rekke plater man sannsynligvis er nødt til å være hundre prosent, etnisk, fullblods, skikkelig norsk i syv generasjoner bak i begge foreldreleddene for å finne glede i.

Det mest positive her er at gjenforeningene også genererer pressekonferanser med Morten Harket, mannen som får stempelet av Jonas Gahr Støre som tåkefyrste til å bli direkte urettferdig.

Et eksempel, sier dere? La oss ta «I all enkelhet så tror jeg på en måte ikke kanskje lenger at den fysiske verden fins. Det har jeg fundert på i det siste. Det er på en måte resultatet av et forsøk på en logisk tankerekke som handler om ingenting, altså konseptet ingenting. Og fordi ingenting ikke fins i denne verden, så kan jeg ikke skjønne at denne verden kan fins heller».

Mer sånn! Mindre gjenforeninger!

Thin Lizzy var et helt fantastisk band. De beste skivene deres er så slitesterke at de kommer til å trekkes fram om mange hundre år. De var stilskapende og skoledannende, og de evnet å forene hard rock med soul og pop, fremført med så mye snert, autoritet og pondus at det var en fryd. Og de skrev et vell av klassiske låter.

Og hva var det mest essensielle, den kreative kraften og den ubestridte frontfiguren i bandet? Jo, det var Phil Lynott, det. Og når et band så til de grader er assosiert med én mann, med én stemme og med én frontfigur er det en helt eventyrlig dårlig idé å forsøke seg på en gjenforening.

Men det stoppet ikke de sørgelige restene av Thin Lizzy i å komme tilbake, med en ny frontfigur, attpåtil med en mann absolutt ingen andre enn hans nærmeste familie hadde hørt om. Selv Axl Rose med dreadsparykk hadde jo tilført det hele en eller annen slags utilsiktet underholdningsverdi. Men han var heller ikke med.

Thin Lizzy uten Phil Lynott er like meningsløst som Johnny Cash uten Johnny Cash. Og derfor burde dette heller aldri ha skjedd. Av hensyn til ehhh… alt.

Tre måneder etter sjetteskiva «L.A. Woman» (1971) kom ut, tok frontfigur og vokalist Jim Morrison sitt aller siste bad, og der og da burde The Doors vært historie, en historie om et rockband som inspirerte og satte dype spor etter seg i musikkhistorien.

Akkurat dét inntrykket er fortsatt intakt, men det er snarere på tross av, enn det er på grunn av, de andre medlemmenes gjentatte forsøk på å piske den gamle og døde hesten til nok en runde på rockens travbane. Noen ganger bør man nøye seg med å lage pølse.

Én sak er den helt ekstremt unødvendige og ubrukelige utgivelsen «Other Voices» (som burde hatt forlengelsen «Another Band» i tittelen). Men det var åpenbart ikke nok, da de måtte måke ut ytterligere ei plate, gymsokken «Full Circle» (1972).

At noen kyniske fusentaster i platebransjen fant det for godt å gi ut den rørete og, i beste fall, lattervekkende «An American Prayer» (1978), som er de heller håpløse «diktene» til Jim Morrison fra 8 år tidligere, akkompagnert av den gjenlevende trioen. Bandets faste produsent kalte sågar skiva intet mindre enn «en voldtekt av Jim Morrison», så her var det stor stemning.

Man skulle kanskje tro at dette fikk holde, men skammen, hestepipskinga og likskjendinga ville likevel ingen ende ta, og det toppet seg da The Cults Ian Astbury steppet inn som «Jim Morrison», en idé like god som at Jimi Hendrix skulle ha gjort comeback, bare med Lenny Kravitz som seg selv.

Sa jeg at Eddie Vedder stilte som «Jim Morrison» da The Doors ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame? Ikke det. Så bra. Da skal jeg holde kjeft om det, for det må ikke – under noen omstendigheter – komme ut. La det derfor bli mellom oss.

SEX PISTOLS

Da må vi tilbake til Roskilde igjen. Jeg skulle se Sex Pistols i 1996 og gledet meg som et lite barn. Jeg var bare seks år og én dag gammel da de slapp «Never Mind the Bollocks, Here's the Sex Pistols», ei av de sinteste og beste rockplatene som er laget.

Nå skulle jeg jaggu få oppleve dem live, og med den originale besetningen, med Glen Matlock på bass, og ikke den talentløse sulliken Sid Vicious. Og denne gangen var det med Rotten på vokal, og ikke Ronald Biggs, togrøveren som i en kort periode ble satt til oppgaven med å «synge» og være pøbel, et stunt som må være noe av det mest bisarre i rockens historie.

Så hva kunne gå galt nå? Svar: det meste! Først spilte de én låt og gikk av scenen. Noen hadde kastet ei flaske på scenen. [med babystemme] Åh, så farlig å være på punkrock-konsert!

Så kom de på igjen og spilte to og en halv låt mer. Så var det noen andre som kastet noe på scenen. «Go fuck yourself», sa Johnny Rotten, og så gikk bandet av. «Nedtur» er ikke et dekkende ord, selv om han jo hadde et poeng. Det ville vært betydelig mer givende å tilfredsstille seg selv enn å vente noe fra ham.

12 år senere skulle de komme til Norge, nærmere bestemt Døgnvill her i Tromsø. John Lydon var så grensesprengende teit (som han vel egentlig alltid har vært) at jeg gremmes bare ved å tenke på det. Han sto på scenen og skravlet og pludret så uendelig mye rør mellom låtene at det ikke var til å holde ut.

Kunne de ikke bare spille låtene og la det holde? Vi kom jo ikke dit for å se på et foredrag. Husker blant annet at han var veldig opptatt av hvor slemme og dumme USA er som intervenerer andre land militært. Så fikk han publikum til å rope «Allah!» og «FUCK USA!» Skikkelig kjempetøft.

At han selv stod og poserte foran en backdrop med Union Jack, selve symbolet på militær intervenering, slo ham åpenbart ikke. Så stod han mellom to låter og koketterte over at de ikke hadde platekontrakt, hvor utrolig tøffe de var som ikke hadde dét. Men at nå skulle de faen meg vise bransjen fingeren og gi ut skive på egen hånd.

For én gangs skyld heiet jeg febrilsk på platebransjen. Heia platebransjen, som hindret at det kom ei ny plate med Sex Pistols! Sa jeg at Lydon viste rumpa til publikum, i en slags «protest» mot platebransjen? Det er virkelig noe av det dummeste og verste jeg har sett.

Helge Skogs cream of the crap

Jeg knyttet et nært forhold til dette legendariske punkbandet tidlig i tenårene. En av de viktigste årsakene til at Dead Kennedys ble umiddelbare favoritter, var (selvfølgelig) deres vokalist Jello Biafra. Han var virkelig en bisarr figur, med en unik stemme. Biafra låt som en hyperaktiv og totalt sinnsforvirret tegneseriefigur, men tekstene hans var alt annet enn forvirret.

Fyren var som en litterær mitraljøse, som med stor treffsikkerhet skjøt på det meste som rørte seg av fæle folk. Resten av bandet, og i særdeleshet den unike gitaristen East Bay Ray, var alle flinke folk – men Biafra VAR Dead Kennedys. At bandet skulle finne på å gjenforenes uten sin vokalist, var derfor like fjernt som om Creedence Clearwater Revival skulle gjenforenes uten John Fogerty, at N.W.A. skulle gjenforenes for en duo bestående av MC Ren og DJ Yella, eller at The Muppet Show skulle gått på lufta uten Kermit og Miss Piggy.

Allikevel var det nettopp dette som skjedde i 2001. Etter en rekke søksmål mellom Biafra og resten av bandet, valgte de tre andre medlemmene å rekruttere den tidligere barneskuespilleren Brandon Cruz som ny vokalist, og pumpe luft i liket som hadde vært gravlagt siden 1986. I 2003 spilte attpåtil denne gjengen en konsert i min hjemby Tromsø, men undertegnede var så indignert på egne og Biafras vegne, at jeg boikottet denne ved å skrive meg selv opp på et ekstraskift på jobb selve konsertkvelden.

Senere viste det seg at Biafra nok hadde en rekke svin på skogen, og han har også tatt del i en del reunionkonserter i senere tid. Men dét er en annen sak.

Et av kriteriene for denne lista var at man hadde et positivt forhold til bandet i utgangspunktet. Selv om Smashing Pumpkins relativt kjapt havnet i undertegnedes «ungdomssynder»-bunke, var de i sin storhetstid fra ’91 til ’96 elsket av både undertegnede og store deler av omverdenen.

Etter å ha «fornyet» seg selv under det kommersielt og kunstnerisk sett katastrofale soloprosjektet Zwan i et par år, fant den utrolig sutrete og humørsyke vokalisten Billy Corgan ut at det var på tide med en gjenforening av Smashing Pumpkins. Da Corgan knapt klarte å samarbeide med seg selv, var trommeslageren Jimmy Chamberlin den eneste av de resterende originalmedlemmen som syntes at dette var verdt et forsøk. Han ble da heller ikke værende lenge i Corgans åpenbart slitsomme nærvær.

Comebackalbumet «Zeitgeist» fra 2007, ga meg den samme flauhetsfølelsen som den gangen jeg ved et uhell slapp en høylytt fis under et restaurantbesøk. Siden har jeg holdt meg unna både Smashing Pumpkins og denne restauranten.

Misfits var Glenn Danzig sitt band fra den dagen han grunnla trioen i Lodi, New Jersey anno 1977, og fram til han oppløste gruppa i 1983. Danzig var en uhyre talentfull låtskriver og vokalist, og i Misfits hadde han naturlig nok ansvaret for dette. At de to klovnene Jerry Only og Doyle Wolfgang von Frankenstein (!) begynte å bruke Mifits-navnet, er derfor langt over gjennomsnittlig kjipt gjort.

Noe av det mest irriterende med denne gjenforeningen, er at den har vært ganske suksessfull for de involverte tølperne. Misfits er vel et av få band som har solgt flere T-skjorter enn plater (Black Flag er nok også i denne kategorien), og dermed har medlemmenes økonomiske gevinst vært betydelig.

Siden 1995 har Jerry Only hatt det samme forholdet til bandmedlemmer, som resten av oss har til dopapir. Siden herr Only åpenbart aldri har vært noen form for kapasitet på noe område, har musikken til det «gjenforente» Misfits båret preg av dette.

Guns ’N’ Roses-gjenforeningen, godt hjulpet en viss sangers ferske flørt med AC/DC, var hendelsen som avlet ideen til denne lista. Etter å ha vunnet/tapt i myntkast med Egon, blir det undertegnedes jobb å krote ned noen ord om bandet som kalte seg selv Guns ’N’ Fuckin’ Roses. Here goes:

Etter å ha innsett at å kun gi ut ett album i løpet av 23 år var ganske «bad for business», har kongen av alle douchebags – Axl Rose – nå plutselig funnet ut at han vil gjenforenes med alle folkene han har gitt sparken de siste 25 årene.

ENDELIG skal nostalgiske fans uten kritisk sans få servert en langt slappere og utvannet versjon av musikken de digget for et kvart århundre siden. Hurra for menneskeheten! Se på alle de flotte fremskrittene vi gjør!

At Axl er like ko-ko som en pizza toppet med jokaboller, er ingen nyhet. Men det er direkte skuffende at Slash (også kjent som han eneste kule fyren i Guns ’N’ Roses) også syntes at dette var en feiende flott idé, etter å ha fnyst av tanken i to tiår. Å slutte med sprit og knark har tydeligvis gått utover innholdet i krølltoppens flosshatt.

Jeg forventer herved at Slash til neste år forsøker å gjøre opp for seg, ved å opprette en holdningskampanje rettet mot barn, under navnet «sobriety is bad for you». På denne måten kan han fortelle om de grusomme tingene edrueligheten fikk han til å gjøre, og advare kidsa mot å gå i samme felle. Hvis ikke kommer onkel Axl og tar dem.

Jackson-familien har stått for så mange stygge krangler opp igjennom årene, at selv Gioberti/Channing-familien fra såpeserien «Falcon Crest» til sammenligning fremstår som en traust og nestekjærlig gjeng med kjernesunne verdier. The Jackson 5, med en etter hvert svært så kjent Michael i spissen, satte i sin tid allikevel dype spor innen soul- og popmusikken.

Etter at Michael som soloartist ble cirka hundre ganger mer populær enn The Jackson 5, uten å dra rundt på sine fire eldre bremseklosser, stilte han allikevel opp på en del sporadiske gjenforeningskonserter. Han var en tilhenger av veldedighet – på mange måter.

I 2012 kunne de fire eldste – og nok en gang gjenforente – brødrene strengt tatt ikke kalle seg The Jackson 5 lenger, da en kjemikalie-cocktail sendte deres kritthvite lillebror i grava tre år tidligere. Allikevel valgte Jermaine, Marlon, Jackie og Tito Jackson å åpne smekken, og urinere hensynsløst utover familiearven med en rekke forferdelige opptredener. At de valgte å døpe sin turne «The Unity Tour», ga ikke akkurat noen bedre smak i munnen.

At den nå avdøde hovedvokalisten deres var en fyr som aldri kom i stemmeskiftet, ga en rekke ufrivillig komiske utslag, da de langt mindre begavede brødrene hostet, harket og feis seg igjennom gruppas gamle hits. Dansing var også en sentral del av The Jackson 5 sitt sceneshow. Dette fikk selvfølgelig komiske utslag i 2012, da gjengen i 50- og 60-årsalderen taktløst trampet rundt på scenen som fire stappmette og kraftig berusede elefanter.

Deres aller yngste bror, Randy Jackson (som vekselvis vikarierte for Michael og Jermaine i perioder fra 1975 til 2001), kunne selvfølgelig ha stilt opp for sine brødre, for å oppnå numerisk balanse i den mentale balansens fravær. Ære være Randy for at han lot være.

Moralen er og forblir: Gi faen i gjenforeninger – så blakk blir du faktisk aldri.