Det er mange ting som er svært irriterende med dette bandet. En ting er det intetsigende bandnavnet; hvis Travis var norske ville de ha hett Knut. Den utroooolig jordnære, ydmyke og joviale frontfiguren Fran Healy klarer jeg heller ikke å kontrollere mine ikke spesielt positive følelser for.

Healys konstante iver etter å fremstå som «en helt vanlig fyr» uten stjernenykker, er temmelig døv. Gi meg de oppblåste egoene til både Gene Simmons og Donald Trump any day. Healy er som en impotent Bono, eventuelt det menneskelige svaret på vegetar-lapskaus uten verken salt eller pepper.

Minst like blodfattig er musikken, som er kalkulert ned til den minste detalj for å umulig kunne støte selv de sarteste sjeler. Kvartettens melodier er så generiske, at de kunne ha vært fremstilt på et laboratorium i på universitetet i deres hjemby Glasgow. At samtlige låter klokker inn på radiovennlige drøye tre minutter er greit nok, men selve fremføringen er totalt kjønnsløs, samt blottet for punch og nerve.

Travis har utviklet seg til å bli det musikalske svaret på Harald Eias «Team Antonsen»-parodi av Knut Arild Hareide. De er så tannløse at det er direkte imponerende at de klarer å uttale konsonanter. Og hvorfor skal Healy synge i falsett i hytt og vær? I sitt naturlige toneleie er skotten selve definisjonen på middelmådighet, men synge falsett kan han jo rett og slett ikke.

Tekstene er så er så regelmessige i sin påtatt uskyldsrene naivitet og positivitet, at det blir. Idet den e-stoff-spekkede bløtkaka toppes med en la la la-avslutning på «The Radio Song», er bunnen nådd.

Dette er den mest kalorifattige plata jeg har hørt i 2016. Innholdet er allerede ferdig fordøyd, og «Everything At Once» fremstår som blottet for kunstnerisk verdi. Hvis jeg fikk valget mellom å høre den for fjerde gang, eller presse fire kaktuser inn i ørene, er jeg litt usikker på hva utfallet ville ha blitt.

Siste låt «Strangers On A Train» er alene årsaken til at bunnkarakteren dras ett hakk opp.

TRAVIS «Everything at Once»: Albumcover.