De har egentlig aldri forsvunnet, Discharge. Bandet er del av en liten, men eksklusiv klubb av punkpionerer som fortsatt har et publikum av betydning, og kan derfor gjøre et knippe festivaljobber og turneer årlig.

Midlands-bandets påvirkning på et mylder av punk-, hardcore og metalband kan knapt overdrives. Britenes tidlige EP-er, og spesielt albumene «Why?» og «Hear Nothing See Nothing Say Nothing», er både direkte og indirekte opphavet til en rekke undersjangre bestående av hard og aggressiv musikk.

Discharge har gitt ut et knippe album etter formtoppen tidlig på 80-tallet som strengt tatt kun har begeistret den mest nostalgiske delen av menigheten. Selv om britene aldri har skeiet spesielt mye ut i form av eksperimentering, har bandet i forkant av sitt nye album proklamert at de har hatt en back to basics-holdning i arbeidet med «End of Days».

Stilmessig spiller Discharge anno 2016 proto-thrash (aka D-beat) ispedd litt hardcore fra den amerikanske østkysten. Lite nytt å melde fra den fronten, med andre ord. Det erkebritiske mørket som preger alt fra humoren til bopelene til øyfolket i vest, er dog også en kjærkommen del av uttrykket. Soundet er tilført litt moderne muskler sammenlignet med tidligere utgivelser, uten at det låter en vogue på noen slags måte

Singelen «Hatebomb» treffer som en molotov cocktail på svartemarja. Tittelsporet og den iskalde «It Can’t Happen Here» er platas beste spor, men flere av de resterende låtene klarer ikke å skape nevneverdig brusing i blodet.

Eldre menns posering som anarkister gjør meg som regel bare flau, men Discharges originalmedlemmer Terence Roberts og Royston Wainwright holder koken. I min bok har de nok troverdighet til å gjøre denne musikkstilen til de stuper. Deres nye vokalist Jeff Janiak gjør en grei – dog veldig sjangertro og noe safe – jobb.

«End of Days» er det beste albumet Discharge har gitt ut på flere tiår, uten at den når opp til deres banebrytende tidlige epoke. Å gjenskape magien fra kaotiske og desperate ungdomsår er, naturlig nok, nærmest umulig. Discharge klarer ikke helt å holde følge med sine ditto legendariske amerikanske artsfrender Poison Idea, som sto for et hakket mer imponerende comeback i fjor.

I dag er vi uansett velsignet med et bredt utvalg av nye hardcore-helter, og derfor ikke avhengige av at gamle helter skal slå tilbake og puste nytt liv i sjangeren. Heldigvis gjør nå mange av Discharge sine arvtakere det enda skarpere enn originalen.

DISCHARGE «End of Days»: Albumcover.