Måten det Stavanger-baserte bandet har tatt verden med storm gjennom to album og utstrakt turnering, er imponerende. Bandets tredje album er en hundre prosent norsk produksjon av typen alle involverte parter kan være stolte av.

Plata innledes av en hurlumhei av blastbeats og black metal-riffing. Rogalendingene viser dog øyeblikkelig spennvidden i sitt repertoar gjennom singelen «1985», som er en nokså streit hardrocklåt anno – ja, nettopp: 1985. Her er Van Halen-faktoren overraskende høy, og på «Nattesferd» som helhet skinner Kvelertaks fascinasjon for rocken som brukte slengbukser på 70-tallet og spandex på 80-tallet igjennom.

Gitararbeidet er enda et hakk kvassere enn på Kvelertaks to første album, rytmeseksjonen er pinlig presis og frontmann Erlend Hjelvik synger heldigvis fortsatt som antitesen til Mark Knopfler. Anne Lise Frøkedal og Katie Jones bidrar i tillegg med finfin vokal innsats på tre av låtene.

Kvelertaks største fortrinn er at musikken fungerer på flere plan samtidig. Fundamentet består av primal og høyenergisk rock, men vestlendingene er ikke redde for å hoppe ut av boksen. Tittelsporet er en mini-symfoni hvor et prototypisk punkriff utvikler seg til en kosmisk reise; et godt eksempel på at Kvelertaks musikk er multidimensjonal. Låtene er svært uforutsigbare, uten at kompleksiteten noen gang føles påtatt eller kalkulert.

Og så var det riffene, da: Her forsyner sekstetten seg fra en stadig fornybar kilde av det gjeveste platina. Låter som «Berserkr» og «Ondskapens Galakse» er som rikholdige godteposer fylt av riffsnadder nok til å gjøre stort sett alle rivaler og kolleger irrgrønne av misunnelse.

Sistnevnte musikkstykke forblir undertegnedes favoritt på «Nattesferd». Det er en låt som rommer mer fantasi og eventyrlyst enn mange av Kvelertaks likesinnede klarer å presse inn på et helt album. Det låter som en fargerik drøm av typen man blir skuffet av å våkne opp fra.

På deres nye album har ikke Kvelertak skrevet noen nye hits eller anthems av samme støpning som «Mjød» eller «Evig Vandrar». Om dette er et resultat av at bandet har valgt å utelukke Kurt Ballou for å produsere hele herligheten selv, er mulig.

Resultatet er muligens mer krevende enn bandets mest åpenbare «knyttneven i været»-øyeblikk fra de to første skivene. Samtidig gir musikken større utbytte ved gjenhør. «Nattestid» er et helstøpt album av typen som høres enda litt bedre ut for hver gang du setter det på.

KVELERTAK «Nattesferd» (Petroleum Records)