Twin Peaks’ forrige album «Wild Onion» detonerte som en uventet sprut av champagne midt i fleisen på undertegnede. Oppfølgeren er også boblende frisk, da den formelig flommer over av godsaker.
Selv kaller Chicago-bandet musikken sin for rock’n’roll, men på «Down in Heaven» blir vi servert tretten perler som inneholder alle plussene popmusikk med gitar i hånd inneholder på sitt beste: Catchy refrenger, melodilinjer som dufter av nyslått gress i solsteiken, og søtladne harmonier.
Kvintetten har filt bort de skarpeste kantene i lydbildet som kjennetegnet deres to første album – uten at det låter såpeglatt eller tilpasset det skrekkelige indiepop-markedet av den grunn. Hadde det vært noen sammenheng mellom kvalitet og salgstall innen musikkverdenen, ville Twin Peaks med sitt nye album skutt opp fra undergrunnen i sjumilsfart.
Bandet er nær å perfeksjonere kunsten det er å snekre treminutters poplåter, blant annet fordi de ikke prøver å perfeksjonere noe som helst. Gutta lar musikken flyte, uten å gruble seg i hjel på detaljene.
Det skorter heller ikke på variasjon på «Down in Heaven». Twin Peaks har sitt utspring i den amerikanske garasjepunk-bølgen, men stilmessig nikker deres skamløse poplåter tydelig og anerkjennende i retning av folk- og soulsjangeren.
Obskure referanser er unødvendige for å beskrive samspillet mellom bandets to gitarklimprende sangere Cadien Lake James og Clay Frankel. Duoen har hoftesvingen til Jagger/Richards, meloditeften til Lennon/McCartney, og gitarspill som låner mye fra Roger McGuinn og Dave Davies. Store ord? Ja. Treffende komplimenter? Definitivt!
Søker man referanser fra samtiden, kan en si at Twin Peaks har den samme skeive sjarmen som The Black Lips, og den samme melodiske finfølelsen som The Mantles. Fans av mossebandet Death By Unga Bunga bør også ha mye å hente her.
Å velge ut favoritter fra denne 42 minutter lange godteposen er jommen ikke lett. Albumets andre halvdel er nok hårfint skarpere enn den første, og den sexy «Keep it Together», den smekre «Holding Roses» og den soulinspirerte balladen «Wanted You» er et meget snertent trekløver.
Blir det godvær til helga vil denne skiva være et naturlig lydspor, og en god unnskylding til å feire forsommeren utendørs. Blir det mørkt og trasig, er jeg overbevist om at «Down in Heaven» jager skyene bort raskere enn du klarer å si «kan du rekke meg en ny øl fra kjølebagen?».
