I etterkant av tida i den banebrytende trioen Cream har Eric Clapton blitt verdens mest prisvinnende gitarist. Med enkelte unntak, har allikevel ikke briten matchet det musikalske nivået fra sine 60-tallsband, som også inkluderer The Yardbirds og The Bluesbreakers.
Clapton anno 2016 er en virtuos musiker som først og fremst underholder seg selv med å spille sine bluesfavoritter. «I Still Do» er allikevel en variert plate, og den sjangermessige spennvidden er stor – fra småtrivelig taffel-latino i «Catch the Blues» til reinspikka gospel i «I’ll Be Alright». Tolv renrasede blueslåter ville ha blitt for mye, men denne samlingen av materiale fremstår sammenrasket, og er åpenbart resultatet av flere forskjellige sessions.
Kudos til Clapton for å implementere enkelte cajun og zydeco-elementer. Trekkspillet er en viktig brikke på store deler av skiva, så det er direkte leit at dette undervurderte instrumentet ofte ligger altfor lavt i miksen.
J.J. Cale-originalen «Can’t Let You Do It» er et stilfullt missink link mellom opphavsmannen og Bob Seger. Dessverre går Clapton sporenstreks på snørra med den påfølgende, klisne husmorballaden «I Will Be There». Her bidrar avdøde George Harrison (Hei, George! Husker du ikke at Clapton stjal dama di?) med sang og akustisk gitar. En sjeldent grusom sak, denne, som låter langt mer Lionel Richie enn Howlin’ Wolf.
71-åringen har hanket inn den godt voksne superprodusenten Glyn Johns (som sto for produksjonen på gitaristens klassiker «Slowhand» for snaue fire tiår siden), men Johns rører ikke ved Claptons generiske Stratocaster-sound. Det spilles en hel del fett orgel på denne skiva, men hvorfor i alle dager har noen valgt å legge synth på toppen av det organiske soundet på noen av låtene forstår jeg ikke.
Clapton tar, som vanlig, i bruk andres låtmateriale. Forståelig nok, da de to unntakene ikke er blant albumets beste øyeblikk. Platas beste låt er Dylans «I Dreamed I Saw St. Augustine», som kles opp i funky klær. Gitaristen har alltid hatt en aura av nydusja kunstskole-flinkis, som har stått i kontrast til de trælete håndflatene og svarte hjertene til bluesmusikerne briten er inspirert av. Dette gjelder også for denne skiva.
«I Still Do» er et album Eric Clapton kunne ha laget i blinde. Plata ville nok ha vært mer interessant om gitarikonet hadde tatt litt flere sjanser. Tryggheten og forutsigbarheten blir nokså kjedelig i lengden, selv om det stort sett låter pent.
