Bob Dylan fylte nylig 75 år. Vi kunne selvsagt gått gjennom hele katalogen hans, men da hadde vi trengt cirka 7 år på å blli ferdige, og hva passer da bedre enn å plukke ut 15 av de beste coverlåtene som er foreviget av ham?
Ingenting, selvfølgelig, og derfor er det bare å klikke deg inn på spillelista under og lese den den numerisk rangerte lista til undertegende.Så: Kjør debatt!
15. The Walkabouts «Maggie’s Farm»
The Walkabouts spilte inn noen usedvanlig fine plater på slutten av åttitallet/nittitallet, og når de spilte live, var det alltid spennende å vente på hvilke coverlåter de skulle gjøre. De tolket alt fra The Smiths, via Neil Young og Nick Cave til Townes Van Zandt med den største selvfølgelighet, og de fikk alltid låtene til å høres ut som deres egne.
Til tross for at låtskriverparet Chris Eckman/Carla Torgerson skrev masse bra selv, er deres countryskive «Satisfied Mind» (1993) deres mest minneverdige og sterkeste album, et rent coveralbum. Dylan-tolkningen deres ble derimot sluppet på en samle-CD (for dem som husker dét fenomenet) utgitt av SubPop, under tittelen «Revolution Come and Gone», der de er skviset mellom mer hardtslående navn som Mudhoney, Afghan Whigs, Dwarves og Supersuckers, band som var mer typiske for hva SubPop drev med den gangen. Men de hedrer Dylan på helt utsøkt vis her, i en ganske hardtslående versjon, til dem å være iallfall.
15. Nico «I’ll Keep It With Mine»
Den iskalde, vakre, skumle og gravkammerrøst-begavede kvinnen fra Velvet Underground ga i 1967 den (i ettertid i hvert fall) bejublede soloskiva «Chelsea Girl», inspirert av Andy Warhols suksessfilm «Chelsea Girls» fra året før. Med Lou Reed, John Cale, Sterling Morrison (alle fra Velvet Undeground) og Jackson Browne i bandet, og Tom Wilson i produsentstolen, var det ikke så mye som kunne gå gærent. Skjønt, Nico mente i ettertid at den aldri ble slik hun selv ville, men det er en annen sak.
Tom Wilson hadde på dette tidspunktet jobbet som produsent på fire Dylan-skiver, og da han formidlet kontakt med Nico og Dyllis, ga sistnevnte henne en outtake fra klassikeren «Blonde on Blonde», som han foreslo at hun kunne gjøre (Judy Collins hadde allerede gitt den ut på singel).
Og det gjorde hun. Med bravur! Den ble senere gjort av alt fra Fairport Convention og Hole til Susanna Hoffs og Marianne Faithfull. Men jeg holder en knapp på Nico.
13. PJ Harvey «Highway 61 Revisited»
Polly korer faktisk også på Nick Caves tolkning av Dylans «Death Is Not the End» fra 1995, men det var ikke første gang hun sang Dylan på ei plate. Allerede på hennes andre skive, den sylskarpe og kantete «Rid of Me» (1993), var hun i gang med å planke Sir Bob.
Foreldrene hennes, to svorne Dylan-fans, var faktisk de som spurte Harvey om ikke hun kunne tenkt seg å tolke tittelsporet fra «Highway 61 Revisited», og man skal jo høre på foreldrene sine.
Vel, egentlig ikke, da hadde jaggu rocken vært utålelig kjedelig (den hadde vel ikke engang eksistert), men akkurat her klaffet det. Låten er gjort nesten til det ugjenkjennelige, men som med det meste annet med PJ Harvey, låter det like fullt helt strålende.
12. Jimi Hendrix «All Along the Watchtower»
Den er faktisk helt uunngåelig i denne sammenhengen. Mitt forhold til Hendrix har vært kronglete. Da jeg var tenåring likte jeg ham godt, men så skulle jeg vise at jeg var selvstendig og ikke hørte på alle gæmlisene, og jeg skulle iallfall ikke like ham mer enn Dylan, og dermed la jeg ham og gitaren til side og i dvale i mange år.
Men Hendrix er håpløst å kjøre en omvei rundt i rockens historie. Det han gjorde for gitarspill er like viktig som det Picasso gjorde med malerpenselen, og av alle innspillinger av ham som ble gjort, i noen hektiske år mellom 1966 til 1970, er «All Along the Watchtower» kanskje det mest perfekte (kjør debatt!), og Hendrix kanoniserte den så hardt at den nesten ble stjålet fra Dylan og gjort til Hendrix’.
Det han gjør med gitaren her er ren kunst, og selv om jeg liker originalen veldig godt (fra den litt underkjente skiva «John Wesley Harding»), er det bare å tilstå at jeg trodde feil de årene jeg mente noe annet. Jeg tror til og med Bob ville klappet meg overbærende på skuldrene.
11. Peter Case «Long Time Gone»
Denne låten var opprinnelig skrevet for Dylans «Frewheelin’»-(1963), men forble en outtake forbeholdt fans med tilgang til bootlegs og Bobs personlige låtarkiv, helt til den dukket opp på «The Bootleg Series Vol. 9: The Witmark Demos: 1962–1964» i 2010.
«Lone Time Gone»-originalen er ikke spesielt uforglemmelig, men i Cases hender ble den helt enorm da han spilte den i fjor, etter å ha hatt den som en livefavoritt i mange år. Peter Case fremfører den på tolvstrenger, og har skrevet den om fra dur til moll, noe som selvsagt gir låten en helt annen stemning. Tekstens budskap kommer da også mer til sin rett, da sårheten og bitterheten blir enda tydeligere.
10. Stan Ridgway «As I Went Out One Morning»
Det er 30 år siden Ridgway ga ut sin bejublede solodebut, «The Big Heat». Han hadde tidligere frontet det svært særegne og på alle måter unike LA-bandet Wall Of Voodoo, mens hans han i solokarrieren har gitt ut litt mer konvensjonelle plater i pop/rock-segmentet, med raffe elementer av småjazza undertoner og sin sedvanlige bruk av trommemaskiner. Etter noen år forsvant han mer ned i obskuritetens mørke, dog med en liten og trofast fanskare. Selv har jeg aldri forlatt Stan the man. Man er da, tross alt, lojal.
For tjue år siden slapp han plata «Black Diamond», ei skive som dessverre aldri fikk oppmerksomheten den fortjente. Åpningssporet «Big Dumb Town» ville vært en evergreen i en verden preget av logikk og rettferdighet, men slik er det jo ikke. Ridgway er altså en låtskriver av rang, men denne skivas nest beste låt er faktisk en cover av Dylan, fra hans «John Wesley Harding» (1967), plata som er mest kjent for «All Along the Watchtower», men som rent stilmessig kan sees på som en slags forløper til countryskiva «Nashville Skyline».
En liten «dark horse» her er den helt suverene «As I Went Out One Morning», låten jeg selv alltid har holdt høyest fra plata, og det var derfor stor, intern ekstase da Ridgway valgte å gjøre akkurat denne. Den er egentlig ikke så annerledes enn originalen, bortsett fra beskjeden bruk av trommemaskin (og Stans signatursterke munnspill), og den tilfører attpåtil sangen noe sårt og melankolsk Dylan ikke formidler. Synes nå jeg. Digger Stan Ridgway. Digger denne låten.
9. Nancy Sinatra «It Ain’t Me Babe»
Nancy, altså. På sekstitallet noe av det aller cooleste som gikk i to boots på hele kloden. Debuten «Boots» fra 1966 er da også en koloss av ei skive. Mest kjent fra skiva er selvsagt «These Boots Are Made For Walkin’», men det er mange andre knallerter her.
Nancy tolker skamløst både The Beatles og The Rolling Stones, og hun gyver også respektløst på Dylans «It Ain’t Me Babe», den gang en låt som bare var to år gammel. Og gud bedre, som hun videreforedler den. Sensuell og forførerisk som en kvinnelig Elvis. Tøff og cool som det samme.
Det var Lee Hazlewood som fikk jobben av pappa Frank med å kicke i gang karrieren hennes. Så han tok en prat med Nancy, og ba henne synge og tenke på at hun var en diger trailersjåfør mens hun gjorde det. Da ble det slik som dette. Det oser alt mulig rart av denne versjonen. På en bra måte.
8. Elvis Presley «Tomorrow Is a Long Time»
Elvis trengte ikke å skrive låter, han. Han var jo kongen, og konger trenger ikke gjøre det de kan få andre til å gjøre for seg. Det fikk da pinadø holde med å spille dem inn og fremføre dem, og her var Elvis rimelig uovertruffen, med et helt aldeles sinnssykt tempo i sin studioproduksjon.
Og Elvis hadde selvsagt oppdaget geniet Dylan, og klødde nok etter å gjøre mange av hans låter. Det finnes opptak av Elvis som bryner seg på både «I Shall Be Released» og «Don't Think Twice, It's All Right», men det er «Tomorrow Is a Long Time» som stikker av med seieren.
Låten ble spilt inn for ganske nøyaktig 50 år siden, for gospelskiva «How Great Thou Art», men versjonen hans er mer en snikende, ekstremt hypnotisk blueslåt, inspirert av spiritual-versjonen til sangerinnen Odetta. Men Elvis, altså. Her synger han så ubegripelig bra at det er teit.
Det skulle ta over fem år før Dylan spilte den selv, men den vil for evig og alltid tilhøre Elvis. Rod Stewart gjorde den også i fin versjon, og Luke Elliot har begynt å inkludere den i liverepertoaret sitt, men målt opp mot Elvis taper de fleste det meste.
Dylan ble en gang spurt hva som var høydepunktet i hans karriere. «The highlight of my career? That's easy. Elvis recording one of my songs!» Tenker vi la dét være siste ordet om den saken.
7. The Long Ryders «Masters of War»
The Long Ryders var et av åttitallets beste rockband, totalt tidløs rock i skjæringspunktet mellom The Byrds og Stones. Sid Griffin og Stephen McCarthy skrev helt latterlig bra låter og spilte dem inn med et sound som gjør dem totalt tidløse. Og de var noen kroniske rockarkeologer, som dykket ned i historien og plukket opp andres låter, rearrangerte dem og gjorde dem til sine egne.
Konsertene deres var da også ekstatiske, og det publikum alltid ventet på var hvilke coverlåter de nå skulle gjøre. Deres versjon av «Masters of War» er helt enorm, en låt som kanskje er Dylans aller sinteste (og dermed en av mine favoritter), også gjort i knallversjon på en sjutommer av Mark Arm (vokalisten i Mudhoney).
Men her er The Long Ryders i storform, anført av 12-strengers Rickenbacker og en lynings Sid Griffin bak mikrofonen.
6. Sixteen Horsepower «Nobody 'Cept You»
I utgangspunktet en outtake fra 1974-skiva «Planet Waves», senere gitt ut i boksen «The Bootleg series Volumes 1-3» i 1991. Den er fin med far selv, for all del, men glir likevel litt ubemerket hen i denne boksen, som inneholder så abnormt mye annet bra.
Da 16 Horsepower gjorde den på tredjeskiva «Secret South» i 2000 husker jeg den som et regelrett episk stykke musikk, og jeg hadde glemt den helt av fra originalen, og fikk derfor ikke med meg at det var en Dylan-låt, før jeg en stund senere så på coveret at Dylan var kreditert.
I 16 Horsepowers versjon er den nesten gospelaktig, der Eugene Edwards synger med sedvanlig innlevelse og intensitet. Har alltid irritert meg at låten ikke avslutter hele skiva, men er nest siste låt. Det var feil, men jeg er villig til å tilgi likevel. Fordi den er så forbanna god.
5. Jason & The Scorchers «Absolutely Sweet Marie»
Nashville-bandet fikk tidlig tilnavnet «cowpunk» for musikken sin, som indikerte at det var countryrock fremført med punkrockens energi. De spilte inn et knippe bunnsolide skiver, der det meste av materialet deres var skrevet av Jason selv, men jeg tror likevel de fleste som husker dem vil oppgi denne Dylan-låten som den første om de spurt om å nevne én låt av dem.
Låten åpner EP-en «Fervor» (1983), og er en fest av en innspilling, der du ved hver eneste avspilling får lyst til å løpe ut i gatene, pimpe øl med begge hendene og gi alle du løper forbi en diger klem og rope at rock, country, Jason og Dyllis er noe av det aller kuleste du vet om.
Også synger Jason Ringenberg så tøft her at det halve kunne vært nok. Flamin’ Groovies spilte den også inn, men selv geniene fra San Francisco må se seg slått av denne energibomba.
4. Nick Cave & The Bad Seeds «Wanted Man»
Cave spilte denne inn til sin andre skive med The Bad Seeds, det kølmørke sørstatseposet «The Firstborn Is Dead», for hele 31 år siden. Cave fikk sågar spesialtillatelse fra Dylan og Cash til å endre på teksten, og den er en av mine absolutte favorittinnspillinger fra det australske geniet.
Her er han så fly, hakke forbanna at det er en fryd, og The Bad Seeds viser allerede konturene av det som skulle bli et av tidenes beste og mest signatursterke backingband. Måten låten bygger seg opp på, til et crescendo av kaos, rus og vold, er så uhyggelig og tøft, og det høres ut som Cave skal komme ut av høyttalerne og gi alle lytterne rundjuling. I det siste har han heldigvis begynt å inkludere den i konsertene sine, og den er alltid et høydepunkt.
Nick Cave lot for øvrig den svært lite minneverdige Dylan-låten «Death Is Not the End» avslutte «Murder Ballads» (1996), men da med en litt annen mening enn Dylan originalt hadde tenkt. Cave sang den med tanke på at livet stopper faen ikke når du dør. Det er derimot da smerten virkelig begynner, i et gammeltestamentlig fryktunivers. Men musikalsk kan den ikke måle seg med «Wanted Man».
3. The Byrds «The Wheel’s on Fire»
The Byrds er selvsagt totalt uunngåelige på en slik liste, da bandet mer eller mindre bygget deler av sin karriere på å covre Dylan, og de i tillegg var et av de aller beste bandene som har vandret på jorden.
Tittel- og åpningssporet på debutskiva «Mr. Tambourine Man» toppet både de britiske og amerikanske singellistene, og skiva inneholdt ytterligere tre låter av Dylan. De ga sågar ut en samler med sine mange Dylan-tolkninger (16 eller 17 i tallet, du kan slå opp på internett selv).
Jeg går likevel for det nesten hypnotiserende åpningssporet på «Dr. Byrds & Mr. Hyde» (1969), en låt skrevet av Dylan og The Bands Rick Danko. Men verken The Bands eller Dylans versjon når denne til anklene, og dét til tross for at ingen av mine favoritt-byrder, Gene Clark eller Gram Parsons, var med i bandet på denne skiva.
En fattig og god trøst, da, at trommisen het Gene Parsons, et poeng og en fun-fact jeg synes det skrives altfor lite om.
2. Mark Lanegan «Man in the Long Black Coat»
Lanegan har en stemme så cool og tøff at han kunne sunget en bruksanvisning for sofahundpedikyr, på svensk, og fortsatt hørtes ut som verdens tøffeste mann. Heldigvis vet han å anvende sine talenter ytterligere.
Han har covret en haug med andres låter på forbilledlig vis, og attpåtil gitt ut en plate utelukkende bestående av coverlåter. Likevel må de fleste av dem finne seg i å forbigås i coolhet av denne tolkningen av Dylan.
Låten fra den akseptabelt bra skiva «Oh Mercy» (1989) var en jeg ikke la spesielt merke til da Dylan ga den ut, men i Lanegans drakt, og med et fantastisk og neddempet arrangement (gitar, bass og orgel/piano), er den så bra at jeg holdt på å gjøre i buksene første gang jeg hørte den.
Den gang jeg avspilte det meste av musikk fra en iPod, var dette en av mine mest spilte. For det er kul umulig å bli lei av den, og den viser at coverlåter fremført på rett vis, med tilstrekkelige mengder egenart, lett kan gå utenpå originalen. Sjukt bra, dette.
1. Van Morrison and Them – «It's All Over Now Baby Blue»
Det var egentlig aldri noen reell konkurranse oppi hodet mitt for hva som skulle toppe lista. Dette er ikke bare den beste Dylan-låten som er innspilt av andre. Den er til og med noe av det beste som er spilt inn, uansett genre, tidsepoke eller _______ (fyll inn variabler du mener mangler).
Originalen er flott den, bevares, og den er gjort i svært minnerike versjoner av alt fra Marianne Faithfull, The Animals, Bryan Ferry til Leon Russell, Grateful Dead, The Byrds (selvsagt), 13th Floor Elevators, Matthew Sweet & Susanne Hoffs og mange, mange andre. Men de kunne spart seg bryderiet, alle sammen.
Nordirske Them var i en kort periode på midten av sekstitallet et av verdens aller beste band. Anført av en frustrert, hissig og hormonelt forvirret Van Morrison hamret de ut to fullengdere på ubegripelige seks måneder, begge spekket med hits og evergreens. Noen av dem var signert Van Morrison, men brorparten var coverlåter, og denne tolkningen av Dylan er til dags dato noe av det beste jeg har hørt av musikk.
Så tandert, så nervøst, så skjørt og samtidig så knalle jævla hardt og tøft. Van Morrison synger som om det gjelder liv, det gjorde det sikkert også, og man tar seg i å tenke på hva for eksempel Mick Jagger tenkte da han hørte dette. Jeg tipper han vurderte både karrierestopp og rituell avskjæring av stemmebåndene sine.
Blir man ikke beveget av dette, har man ikke et hjerte. Og da er du død eller en maskin. Eller en forferdelig psykopat. Musikk på sitt aller høyeste nivå.
Epilog: Bortsett fra Elvis Presley er det vanskelig å plassere noen andre soloartister over Bob Dylan, iallfall om man regner innflytelse og historisk betydning som de viktigste faktorene.
Til forskjell fra Elvis er også Dylan en av de beste låtskriverne som har vandret blant oss. Hans låter er gjort i knallharde versjoner fra metalband (Entombed har en suveren versjon av «The Ballad of Hollis Brown»), til smektende soullåter, popknallerter, countryperler, harde rocklåter (sjekk Dream Syndicates gitarøs-tolkning av «Blind Willie McTell»), jazzklassikere osv.
Hans låters anvendelighet sier i grunnen alt om kvaliteten på dem. Man kan selvsagt diskutere om han er eller var en bra vokalist, jeg mener i hvert fall at han var helt enorm på sekstitallet, men å trekke i tvil hans posisjon og betydning i musikkhistorien faller bare tilbake på den som sier det.
Og er coverlåtene av han bedre enn originalene? Tja, i enkelte tilfeller, definitivt, men på langt nær som en ubestridt, altoverskyggende regel.
Gratulerer med vel overstått 75-årsdag, gamle vriompeis!