Etter å ha blitt droppet av gigantselskapet Warner, sto Eli Paperboy Reed på bar bakke. Dette har gitt Reed en frihet han har brukt til å søke seg tilbake til sine røtter i gospelen og sørstatssoulen på sin femte fullengder.
Legenden sier at pjokken etter fullført high school sporenstreks flyttet til Mississippi for ta del i juke joint-kulturen, som også forklarer sangerens omfattende forståelse for sjangeren han elsker over alt på jord; nemlig soul.
«My Way Home» er en slags re-debut, der Massachusetts-musikeren skroter det blankskurte soundet fra sine to foregående album. Denne skiva lukter av svette, røyk og sene kvelder med eh… hyggelig selskap.
Reed skaper denne udefinerbare følelsen som løfter sjelen et par hakk opp, får kroppen til å vagge og føttene tappe. På sitt beste er den lille fyren et naturfenomen – og på sitt disse elleve låtene er den jødiske kruttønna definitivt på sitt beste.
Vokalistens fremføring er hundre prosent ufiltrert og naturlig, og amerikaneren drikker fra samme urkraftskilde som nestorene James Brown, Otis Clay og Nathaniel Mayer. På toppen av dette, er gitarspillet hans svært smakfullt.
Som låtskriver forsyner Reed seg grovt fra arven til foregangsmennene i 60-tallets Memphis og Muscle Shoals. Det som er litt mer overraskende*, er at gospelmusikkens lys skinner enda kraftigere igjennom hos Reed, enn hos de afroamerikanske pionerene som redefinerte popmusikken et halvt århundre tilbake i tid.
Variasjonen i Reed, som er sønn av en musikkritiker (slå den!), sitt musikalske uttrykk følger samme blodslinje bakover i tid. Det hypnotiske hovedriffet i «Eyes on You» er like vaskeekte North Mississippi hill country blues som snekkerbukser og heimbrent, og den supersoniske funklåten «A Few More Days» gjør at dansegulvet nok vil få kjørt seg av alle med en viss rytmesans.
Man kan selvsagt bruke retro-merkelappen som en nedsettende karakteristikk av Reeds musikk, men hva av dagens musikk er ikke helt eller delvis tilbakevirkende? Nemlig. Jeg tipper «My Way Home» står seg som årets beste soulplate, samt en soleklar del av min personlige «topp ti» når dette musikkåret skal oppsummeres.
Takk hvem-det-nå-måtte-være for at Eli Paperboy Reed har funnet veien hjem. «My Way Home» en høyreist og muskuløs femmer.
*PS. Like før publisering av denne anmeldelsen kom jeg over en intervju-sak, hvor Reed forteller at han siden 2013 har undervist ungdommer i Harlem, som en del av programmet «Gospel for Teens». I tillegg var han i en periode «Minister of Music» i kirka til den kvinnelige soulsangeren Mitty Collier.
