Rakettnatt, lørdagASTRID S

Astrid Smeplass alias Astrid S har spilt inn et lite knippe fengende låter, men hvordan disse skulle presenteres i konsertformat var et åpent spørsmål for undertegnede før lørdagens konsert.

Hennes siste hit ”Hurts So Good” er en av flere som er tilgjengelig i helt nedstrippet versjon, samtidig som den har blitt remikset av utallige DJ-er.

Så, var det ballade-Astrid eller EDM-Astrid som dukket opp? Som forventet, var sistevnte veddemål nærmest å gå inn.

Den tidligere Idol-deltakeren synger prikkfritt, helt fra den innledende ”Paper Thin". Hun ser bra ut, og har alle trekkene til en popdronning ”in the making”. Smeplass har en pretensiøs og fremoverlent attityde, og fremfører sin elektroniske og R&B-influerte pop med sjarm.

Problemet er at flere av låtene hennes er kjedelige og forutsigbare, og ikke skiller seg nevneverdig fra verken hverandre eller den massive strømmen av elektropop som har skyllet over oss i senere år. Jeg savner også mer punch i selve soundet. En trommis og en ”buttonpusher” blir for spinkelt på en festivalscene.

Uten å (ville) dvele altfor mye ved tekstmaterialet, er det noe hult med hele greia. Det virker ikke som om trønderjenta har noe på hjertet, og hennes kjærlighetsskildringer er av typen en gjennomsnittlig ungdomsskoleelev kunne ha hostet opp på kommando.

19-åringens beste låt, ”Hurts So Good”, kurerer kjedsomheten i drøye tre minutter, men blir også et eksempel på at hun foreløpig ikke har nok kremlåter til å forsvare en 40 minutter lang opptreden. En coverversjon av Drakes ”Hotline Bling”, pluss en bisarr oppfordring til allsang av The White Stripes’ ”Seven Nation Army” mellom to låter, forsterker dette inntrykket.

Astrid S har nok talent til å kunne bli en nasjonal pop-størrelse, men da bør hun få mer konsekvent treffsikre hjelpere i låtsnekringa, og et større musikalsk apparat i ryggen på fremtidige konserter.