Skandinavias største artist (han solgte ut Ullevi i hjembyen to kvelder på rad, der han spilte for syke 70 tusen mennesker hver kveld) går både nye musikalske veier og gamle «avenyer» på sitt åttende album.

Den tidligere Broder Daniel-trommisen serverer ingen svett nasjonalromantisk hyllest av korv, mos og brunsås – som tittelen kanskje kunne hinte til. Men han griper på folkelig vis fatt i hendelser og problematikk som de fleste nordboere kan kjenne seg igjen i.

Hellström har fått hjelp fra produsentgeniet Björn Olsson og den tidligere metal-duden Charlie Storm, i sistnevntes studio. Olsson har selv droppet referanser som indie og ABBA om Hellströms siste skive – som begge gir et misvisende bilde av musikken.

Her dukker det opp flere populærmusikalske referanser enn man telle på både fingre og tær. John Lennon, The Byrds og evig aktuelle Bruce Springsteen, men også Håkans landsmann Moneybrother er blant de mange navnene som dukker opp i hodet i løpet de tolv låtene på «Du gamla du fria».

Etter introen «#10 Dream» (var det noen som nevnte en viss rebell fra Liverpool?) er det den myke, men subtilt storslåtte «I sprickorna kommer ljuset in» som setter stemninga. På deler av albumet er de tynne, «naive» skranglegitarene à la Roger McGuinn sentrale. Dette gitarsoundet ble flittig gjenbrukt på 80-tallet, av alt fra R.E.M. via The Feelies til The Smiths, og har siden vært den eneste klare pekepinnen på hva som kan kalles indierock.

Men Håkan er selvsagt ikke noen indie-kis. Produsentene har allikevel vett til å spe på lydbildet med litt elektronikk. Dette er i ferd med å bli et gammelt triks i håndboka, for å unngå anklager om å være gammelmodig, sidrumpa og retro – og snarere hylles for å være moderne, «fresh» og spennende. Heldigvis kler det også låtene.

Hellström har også fortsatt god dreis på stadionrockinga. «Din tid kommer» er det mest eksplisitte eksempelet – der den ruller godt dansbart nedover sidegatene til The Cure og The Police. I den dempede «Elefanten & sparven» skinner Håkans fascinasjon for Bowie igjennom på en måte som treffer rett i hjerterota, og disse to låtene er platas beste. Resten av albumet er mer av det jevne, enn geniale slaget,

En del av grunnen til at Hellström er Nordens største artist er nok at folk kjenner seg igjen i hans direkte og jordnære tekster. Uten at jeg synes svensken briljerer med pennen, har han evnen til å fortelle hverdagshistorier med en troverdig innlevelse.

Albumtittelen kan ses i kontekst med 42-åringens lyriske bruk av kjente og geografisk nærliggende steder som setting. Det er ingen vits i å brife om hva som skjedde på den og den gata i New York, når historien blir langt sterkere i settingen av hans kjære Gøteborg, eller andre svenske steder.

«Du gamla du fria» er en finfin plate hvor får vi høre en leken artist som eksperimenterer i flekkene, uten å miste noe av sin egenart på veien.

PS. Det mest kuriøse – og dermed også morsomste – med denne plata, er at Hellström faller i skade for å stjele både melodilinja og akkordrekka fra trønderne The Kids’ sin pubertale klintango «Vil du værra med mæ hjæm i natt» i sistelåten.