Vestlendingen Tom Roger Aadland har for lengst skaffa seg et navn som tolker av Bob Dylans musikk. I 2009 kom han med sitt første album med sine gjendiktninger av Dylans tekster. Da tok han for seg skilsmissealbumet «Blood on the Tracks». Responsen på «Blod på spora» sendte ham på en to år lang tur på de norske landeveiene. Dette fikk ham også til å begynne å skrive egne låter med norske tekster med tre album som resultat. Ikke minst fjorårets «Rapport frå ei grensehotell» viste fram en artist med ei sterk og særegen stemme.

Nå er Aadland tilbake i det dylanske univers med utgivelsen av «Blondt i blondt» hvor han tar for seg hele mesterverket «Blonde on Blonde» som Dylan ga ut for 50 år siden. Og artisten fra Sunnhordland gjør ikke skam på Dylan – verken når det gjelder tekstene eller det musikalske.

Dylan her og nå

Selv om Dylan har lært mye av irsk folkemusikk når det gjelder å skrive episke sangtekster, så er det likevel en amerikansk virkelighet og amerikansk geografi som preger hans lyrikk. Tom Roger Aadland gir disse tekstene en for oss større nærhet ved å plassere dem inn i vår norske virkelighet.

Shakespeare blir til Holberg. Han lar «Texas Medicine» bli til hardingøl og «railroad gin» til rallarsprit. «Sad-eyed Lady of the Lowlands» gjør Aadland til ei «Sorgsam kvinne ifrå Jæren». Der Dylan synger «Stuck Inside of Mobile with the Memphis Blues again», kommer det fra vår manns lepper «Sitje fast i Strileland med sentrumsblues i kveld», bare for å nevne noen eksempler.

I gjendiktninger som dette vil en alltid miste noen språklige nyanser og dobbeltbetydninger, men noen nye kan oppstå. Uansett viser Tom Roger Aadland seg som en tekstforfatter av klasse. Flere og flere oppdager hans kvaliteter. Blant anna står han bak åtte av tekstene på Hellbillies’ album som kommer seinere i høst.

Trofast mot melodiene

Musikalsk er Aadland trofast mot melodiene, men gir dem en innpakning som også, på samme måte som med tekstene, blir oss nærmere. Her handler det derimot ikke om geografi, men mer om at det er gått 50 år siden denne musikken kom i Dylans originaltapning, og her tas det i bruk musikalske virkemidler som i alle fall ikke Dylan hadde tenkt seg den gang kort tid etter at han hadde våga å ta steget fra det akustiske til det elektriske.

Løsningene som velges kan være både uventa og modige. Men likevel er det Dylans blues, sensitive viser og gode popmelodier som vi hører.

Solid mannskap

Det skapes et variert og fint musikalsk uttrykk som står fint til det tekstlige, og produsent Lars Voldsdal gjør en god jobb med å samle trådene. Variasjon blir aldri til sprik.

Med seg til gjøre dette har Aadland med seg et solid mannskap i Kjetil Steensnæs – akustisk og elektrisk gitar, dobro, pedal-steelgitar, banjo, piano, kor, Sigbjørn Apeland – harmonium, hammondorgel, Tor Egil Kreken – bass, banjo, elektrisk gitar, kor og Erland Dahlen – slagverk, perkusjon, klokkespill, sag, rhodes, kor.

På toppen av dette er Aadlands skarrende sunnhordlandsdialekt; passe rå i det vokale uttrykket til å holde på den intensiteten og det insisterende som Dylan tok sitt publikum med i 1966.

Og Tom Roger Aadland gjør også solide bidrag til det instrumentale. Ikke minst er han en strålende gitarist.

Og bare for å ha nevnt det også; etter utgivelsen av denne strålende dylantolkninga, kommer Tom Roger Aadland til Tromsø med en konsert på Kulturhuset 11. november.