Felles for alle sangene er at de på en eller annen måte er blitt forhindra framført. Sangerne bak dem er blitt sensurerte, arresterte, ja i noen tilfeller også myrda. Makta eller maktpersoner har opplevd sangene som farlige, og noen av de 12 sangene er fortsatt forbudte i land som Kina, Mexico og Algerie.

Stor jobb

Det er et stort og viktig prosjekt Moddi her har gitt seg i kast. Han han tydeliggjør at sensur av kunst og musikk er noe som ikke bare skjer langt borte og i totalitære samfunn, men også i land vi gjerne ønsker å sammenligne oss med – ja til og med her hjemme. Det finnes uttrykk som myndigheter, kulturinstitusjoner og maktmennesker finner både ubehagelig og farlig.

Før albumutgivelsen har Moddi kommet med tre smakebiter i form av singelutgivelser. «Punk Prayer» er en nedstrippa, akustisk versjon av låten som fikk russiske Pussy Riot dømt til fengsel i 2–3 år etter sin opptreden i ei kirke i 2012. «Army Dreamers» er en coverversjon av britiske Kate Bushs låt som ble fullstendig fjerna fra BBC sine spillelister under Golfkrigen. I tillegg har vi også fått høre «A Matter of Habit», en sang basert på unge israelske soldaters vitnesbyrd fra tida i tjeneste. Sistnevnte ble svartelista fra flere radiostasjoner fordi den «bidro til å demonisere landets soldater».

Stort spekter

Det er stor spennvidde i det Moddi presenterer på dette albumet. I tid går han helt tilbake til tida rund 1830 og den samiske sangen «The Shaman and the Thief» som beskriver et møte mellom en norsk prest og en samisk sjaman. Sangen kan bli stående som et eksempel på få samiske musikkuttrykk som overlevde den knallharde fornorskningspolitikken, og den gjorde det fordi en ble skrevet ned og oppbevart trygt i Tyskland.

De fleste sangene er imidlertid fra de siste 30–40 årene. Den geografiske spredninga gjenspeiler seg i melodiene. Dette kunne lett ført til et sprikende album, men Moddi hindrer dette på elegant vis gjennom flotte arrangement og en produksjon som skaper en fin helhet i det overraskende neddempa albumet. Hans gode stemme kommer til sin rett. Den akustiske gitaren er sentral i lydbildet, og bruken av strykere blir aldri svulstig.

«Unsongs» er blitt ei flott plate, ikke bare gjennom tematikken men også for musikken.

Anmeldt av Helge Matland