«Bjella gjør det umulige mulig»

Han kom bare inn fra siden og overrumplet oss alle, Stein Torleif Bjella.
STØDIG: «Stein Torleif Bjella gjør det umulige mulig, nemlig å finne opp seg selv hver gang», skriver vår lettere ekstatiske anmelder. 
            (Foto: Kristoffer Øen/iTromsø)

STØDIG: «Stein Torleif Bjella gjør det umulige mulig, nemlig å finne opp seg selv hver gang», skriver vår lettere ekstatiske anmelder. Foto: Kristoffer Øen/iTromsø

Jo mer tid det går etter debuten «Heidersmenn» (2009) kom ut, jo sterkere forankret er den blant tidløse, norske klassikere.

Jeg setter den glatt opp på min egen topp 5 gjennom tidene av skiver hamret ned i riller her til lands. Bjella har siden etablert seg inn i toppsjiktet av norsk artister, der han appellerer til alt fra harde rockere med bløte hjerter, tause menn og kvinner, staute karer og hvinende piker, intellektuelle åndssnobber og ærlige musikkelskere.

Å snakke ned Stein Torleif Bjella er et sikkerstikk, om målet er å eliminere all troverdighet og vett i selskapslivet. Med rette. Han er sannelig en unik mann i denne bransjen.

Les Helges intervju med Bjella «Jeg ble svart i augun!»

Den påfølgende skiva, «Vonde visu» (2011) var også meget sterk, men uten sjokket fra debuten, mens «Heim for å døy» (2013) viste han fra en litt mer orkestrert og grovere side. Kjartan Kristiansen produserte alle tre, og var sterkt delaktig i etebleringen av soloartisten Stein Torleif Bjella, og slo seg med dét opp som en av landets aller beste produsenter.

Nå har han sluppet taket og latt Bjella seile videre uten hans faste og solide grep rundt roret. Det var nok et smart valg, da det ikke var noen vits i å gjenskape det som allerede var gjort. Nå forlater jeg skuta sønn, seil videre og husk på alt jeg har lært deg!

Da jeg så Bjella live i vinter en gang, var det i trioformatet, kun med ståbass og ikke minst med strengegeniet og munnspillvirtuos Geir Sundstøl som viktigste våpendrager; som ga et utsøkt, mykt og nesten bløtt sound. Nå har han vervet en hel gjeng med soldater til innspilling, åtte i tallet, og der Sundstøl er enda mer sentral enn tidligere.

Det første som slår meg er at dette høres mye dyrere og massivt ut enn tidligere. Ikke noe i galt i det, selvsagt. Bård Ingebrigtsen har satt seg i produsentstolen (foruten å traktere tangenter og gitar), og det låter helt fantastisk, tungt og digert.

Heldigvis fikk jeg låtene sendt i enorm oppløsning, slik at sangene åpenbarer seg som de mastodontene de er. På vinyl må det høres helt drøyt ut. Dette må således være en våt drøm for hifi-freaks som ønsker å teste ut anlegg med såkalt organisk lyd, og der musikken nærmest renner ut av høyttalerne som glassklar honning. Det er nesten så hovedpersonen kunne sunget på arabisk eller urdu, jeg ville uansett ment å kunne forstå alt.

Les den fine hyllesten Helge skrev til Bjella-låten «Liten ball»

Det er i så måte noe av en risikosport å skulle begi seg ut på tolkninger av tekstene til denne ordkunstneren, for ikke å si komplett unødvendig. En Tor Jonson/Kjell Askildsen med nylonstrenggitar (han er den eneste jeg kommer på som jeg synes er tøff med nylonstrenggitar, og han er merkbart flinkere og flinkere til å lage vellyd med den) skal man virkelig kvie seg for å stykke opp i dølle analyser.

Men det er jo unektelig noe fascinerende med denne flommen av spissede og briljante setninger fra Stein Torleif Bjella. Jeg tok meg i det sist jeg hørte ham live, at jeg faktisk kunne stått og hørt på ham i timevis, også uten musikk. Jeg hadde – helt uten ironi – løpt fremst til barrierene for å bivåne «SteinTorleif Bjella leser opp statsbudsjettet», «Stein Torleif Bjella leser bruksanvisninger for IKEA-hyller med egne ord» eller «Stein Torleif Bjella babler bubbel i fylla».

Selv når han snakker mellom låtene, får han alt til å høres så forbanna coolt og smart ut, at jeg av og til lurer på om han lurer oss alle. Er han virkelig så jævla briljant? Han er nok dét. For ingen andre kan synge om å høre på Kim Wild, være på OnklP-konsert på Øyafestivalen eller drikke solbærvin uten å høres helt dust ut. Ut av leppene til denne gudbenådede låt- og ordsnekkeren høres det derimot både naturlig, relevant og smart ut. Det må være fantastisk å ha det slik.

Musikalsk er han tyngre enn noensinne, selv om han også blander inn og gir oss smektende folk/country («Oppfølgingsprat» kunne vært en låt av George Jones), fine viser og skakk blues.

Høydepunktet for egen del er uansett låten «Blomen». Én sak er at han synger den så tandert og hudløst, som bare han kan uten å høres pinglete ut, Bjella er antitesen til pinglete, men det er når låten brekkes opp mot slutten og bandet slår seg løs at det sier pang. Da høres de pinadø ut som Tom Waits backet av Neil Young & Crazy Horse, og etter far selv gjentagende synger «alt for mange/ store ord/ no må e orientere/ meg på jord». Så bare gønner de på hva remmer og tøy kan holde. Og det holder så vidt.

Jeg har hørt skiva 11 ganger nå. Det er selvsagt ikke nok, for her oppdager man stadig nye detaljer, og det avdekkes et bilde av ei plate som virker både slitesterk og med mye voksemiddel mellom takene. Også digger jeg at platene til Bjella alltid høres ut som skikkelige album, dere vet denne kunstformen der samlesummen av hver enkelt enhet er større enn de er lagt sammen én og én.

Stein Torleif Bjella gjør det umulige mulig, nemlig å finne opp seg selv hver gang. Og han har blitt noe så sjelden som en artist man mer eller mindre vet at leverer bra skiver. Og vi trenger en sånn stødig kar, en vi kan lene oss mot og stole på, i disse vimsete og usikre tider. Sterk femmer.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.