Det Oslo-baserte bandet har sjonglert ekstrem metal, punk og rock’n’roll med stødige hender. Samtidig har de vist en uforutsigbar rastløshet som har gjort det, unnskyld uttrykket, spennende å følge gruppas musikalske utvikling.

Etter det kølsvarte rock’n’roll-mesterverket «Snakereigns» (2012), ble 2014-skiva «Night Jerks» en mild nedtur for denne karen, men forventningene var allikevel høye før møtet med ferskt materiale fra låtskriver Pål Rosenkrantz og hans dunkle drenger. Spesielt nå som bandet blir dyttet ut av undergrunnsmørket av den amerikanske kred-labelen Southern Lord.

Emil Nikolaisen (Serena Maneesh) har tatt seg av innspillingen denne gang. Der produksjonen «Raspberry Dawm» sin forgjenger låt tynn og i overkant kvass, låter denne passelig kvass – med mer muskler i bunn, samt hakket mer melodiøst snacks på toppen.

De korte, konsise punk-knallertene er borte. I stedet overrasker disse barna av natta med sitt mest storslåtte album, der de også åpner vinduet for å slippe inn litt friskluft og lys. Okkultokrati har alltid dykket inn i sjelens mørke, bisarre og direkte stygge områder, men på sin nye skive viser bandet større lekenhet.

Å kalle dette popmusikk blir å utvide virkeligheten i overkant mye, men den sjeldent smakfulle synth-bruken på toppen av grisete gitarer og galopperende gir låtene et bredere emosjonelt format. På tross av det ofte enkle rammeverket, er dette ekspansiv musikk.

Det er lenge siden jeg gikk lei av bruken av adjektivet «nyskapende», i både positivt og negativt ladet form, om rock. Okkultokrati skaper heller ikke noe nytt, men har allikevel en helt egen take på hard, beatbasert musikk med fuzz på strengene. Musikalske spilleregler er ofte et gode, men i møte med «Raspberry Dawn» er det direkte deilig å kunne konstatere at no rules apply-mantraet fungerer vel så bra. Hør bare platas magnum opus «Hidden Future».

De psykedeliske elementene som tidligere har boblet i kantene av gjørmebassenget er tydeligere nå, og bidrar med å fargelegge den dystopiske stemningen. Etter de tre første låtene går allikevel sola ned, og lytteren dras ned i en sonisk bunker. Og der er det ingen koselige lava-lamper eller behagelige ullpledd, for å si det sånn.

Fristende som det er å bruke post-ditt og post-datt for å beskrive musikken på Okkultokrati sin fjerde skive, finnes det selvsagt også klare referanser til konkrete band og tidsepoker. Den likbleke, men fortryllende «Suspension» låter som en homage til Joy Division, og det vil overraske meg om band som Suicide, Spacemen 3, Butthole Surfers og Bathorys «Under the Sign of the Black Mark»-album ikke er representerte i bandets kollektive platesamling.

Det er noe svært forfriskende med band som ikke ser noen motsetning i å ha den ene foten plantet i søplerocken, og den andre innen kunstfeltet. «Raspberry Dawn» er definitivt et av årets beste norske album, og den fortjener et større publikum enn Okkultokrati har vært tilgodesett med frem til nå.