Nå har de tatt for seg låter skrevet av nordiske låtskrivere innen flere sjangrer og presenterer dem i ny innpakning på albumet «You» som utgis på det tyske selskapet Ozella Music.
Nevner jeg opphavspersoner som islandske Björk, pussycatsgitarist Trond Graff, jazzmusikeren Bendik Hofseth og Arnt Håkon Ånesen som blant anna har skrevet bestillingsverk for NOSO, så er det i utgangspunktet ikke så enkelt å peke på noen utprega fellesnevner. Men det er tydelig at Roggen og Lien har hatt klart for seg hva de ville både med enkeltlåtene og albumet som helhet.
For albumet «You» har en rød tråd som samler de i utgangspunktet sprikende uttrykkene i sitt eget musikalske univers. Piano og sang som format setter noen grenser, men både Live Maria Roggen og Helge Lien er musikere med integritet som klarer å sette sine egne stempler på det de gjør.
Nye kvaliteter
Samtidig som de samler uttrykkene, gjør de også noen tolkninger som får oss til å høre de enkelte låtene med nye ører. Og akkurat det er kanskje enklere nå de fleste av disse låtene har vært relativt lite eksponert ellers de siste tiåra. Det blir både nyoppdaging og gjenoppdaging.
De åpner med en mørk, intim og vakker versjon av Morten Abels velkjente ballade «Cries like a Baby» og fortsetter med Arnt Håkon Ånesens flotte tittellåt. Deres versjon av Björks «Scatterheart» tar godt vare på intensiteten i opphavspersonens egen versjon, men ikke uten å tilføre sitt eget. Med Stina Nordenstams «Dynamite» får de meg til å se på den svenske artisten med nye øyne.
Ellers byr albumet på låter av Roger Andreassen («Should have known better»), Jon Eberson (musikk) og Sidsel Endresen (tekst) («All our Treasures lost») samt det eneste innslaget hvor Live Maria Roggen selv er opphavsperson med teksten til Lars Janssons musikk på låten «Er jeg den». To bonusspor kan også lastes ned fra nettet.
Åpner opp
Trond Graffs «Just a little Teardrop» dras ut av Pussycats-universet og viser at låten har kvaliteter som fungerer langt videre enn bare i 1960-tallets beatsammenheng.
Og der er vi ved kjernen av det Roggen og Lien oppnår med denne plata. I tillegg til å gi oss mye flott musikk, åpner de opp låtene de tar for seg, viser oss sider og kvaliteter ved disse låtene som ikke alltid har vært like framtredende i originalene. Kanskje får vi også høre noe som vi oppfatter som helt nytt.
Om vi kan kalle «You» et album med coverlåter, så er det i tilfelle noe av det beste jeg har hørt av dette slaget. «You» er blitt ei nordisk sangbok mange vil kunne ha stor glede av.
