Mange kloke hoder har kalt The Rolling Stones' albumkatalog den sterkeste i rockhistorien, og de fleste dager i uka er det vanskelig å krangle på dette. Jeg velger derfor heller å kåre London-bandets 10 beste album fra deres 53 år lange (!!!) platekarriere, i anledning deres ferske fonogram «Blue & Lonesome».

LES OGSÅ: Anmeldelsen av The Rolling Stones' «Blue & Lonesome»

Den høyverdige (eventuelt morsomme, men arbeidskrevende) utvelgelsesprosessen fra Stones-katalogen har sine naturlige kriterier. Samleplater er ekskludert, ellers ville for eksempel «Flowers» ha endt i toppen, mens «Metamorphosis» også ville ha banket hardt på topp 10-døra.Det er til dels store forskjeller mellom de britiske og amerikanske utgavene av mange tidlige Stones-album. Jeg forholder meg her til de amerikanske. Ikke fordi jeg hater te, sixpence og fritert Snickers, og elsker milkshake, cowboyhatt og soul food – men fordi det kom ut fem Stones-skiver i USA, versus tre i Storbritannia i perioden 1964-1965. More is more, som en svensk filosof en gang sa.  Dette er selvfølgelig en subjektiv liste, og jeg sier som den seksårige utgaven av meg selv: It’s Only Rock’n’Roll – Balalaik-It!

Denne skiva er, som forgjengeren «Emotional Rescue», skrapt sammen av gamle innspillinger og låtrester. Jeg hadde intetanende lyttet på den i et drøyt tiår uten denne informasjonen, og mener det er irrelevant da den låter homogent nok for meg.«Tattoo You» er på fiffig vis inndelt i en «rocka» A-side (ja jeg snakker om vinyl nå), og en B-side bestående av ballader. Begge sidene har en gymsokk eller to, men «Start Me Up» og «Waiting On a Friend» er blant bandets klassikere, mens «Tops» er en av bandets glemte perler i mine ører.  Dette er også den siste skiva som inneholder gitarspillet til Mick Taylor (på «Tops» og «Waiting…») – en fyr som ofte glemmes, men var en toneangivende brikke i bandmaskineriet under Stones’ beste periode. Ronnie Wood gjorde gitarspillet sitt vel så bra i The Faces –

det

får være dagens brannfakkel.  I tillegg har jeg alltid likt coveret, og slike viktige detaljer skal man verken kimse, knise eller gjespe av.

Terningkast: 4

I starten var Stones – som svært mange andre britiske og amerikanske rock’n’roll/R&B-band – et rent coverband. De var riktig nok

det beste

coverbandet i mengden, både på grunn av svært gode spilleferdigheter og plenty av attitude. Men sjappa tok ikke ordentlig fyr før Mick og Keef oppdaget at det var mulig å skrive egne låter, og på «12 X 5» var det fem egenkomponerte låter, som alle viser rått talent i embryo-fasen.Den monotone «Empty Heart» er selve støpeskjeen for den påfølgende garasjerockbølgen i USA, «Grown Up Wrong» høres ut som den møkkete manualen Captain Beefheart bygde sitt magnum opus «Safe as Milk» etter, og «Congratulations» er mørk sjokolade i musikalsk form.

Terningkast: 4

Inneholder to av mine favoritter, i «Let's Spend the Night Together» og «Ruby Tuesday», men er også et noe rotete og ujevnt album. «Between the Buttons» ble den siste Stones-skiva produsert av bandets jevnaldrende manager Andrew Loog Oldham. Gruppas senere utvikling er nok prov på at Oldhams talenter var vel så mye bremsekloss som propell for Jagger og Richards. Andre gullkorn som «Complicated» og «Back Street Girl» bidrar allikevel til et langt høyere nivå enn på oppfølgeren, der Stones skulle være trendy, og rotet seg inn i en psykedelisk jungel de heldigvis raskt fant veien ut av. Mick og Keef har alltid vært mer komfortable med jordnær og fysisk musikk, enn med pompøse og pedantiske toner.

Terningkast: 5

Jeg kjenner flere som regelrett

hater

denne plata, der det vanligste ankepunktet er at «Some Girls» er et discoalbum. Nå kjører riktig nok duoen Watts og Wyman en fullblods discobeat gjennom åpningssporet «Miss You»,

uten

at det ødelegger hva som er en god låt - som også består av himmelsk el-piano Dr. John knapt kunne ha gjort bedre enn Ian McLagan. Den er jo ikke akkurat Kiss sin «Dynasty», «Some Girls»! Rockeren «When the Whip Comes Down», country-parodien «far Away Eyes» og den ofte utskjelte «Beast of Burden» (hva er som

feiler

folk?) er, om ikke musikalske hjørnestener, i alle fall i toppsjiktet av Stones-låter post-«Exile on Main St.». «Just My Imagination (Running Away with Me)» er også den beste coverlåten de har gjort i etterkant av nevnte albumklassiker.PS. Det ypperlige Boston-bandet Lyres ga i sin tid ut samleplata «Some Lyres», der coveret var en parodi på «Some Girls». Sjekk gjerne ut denne, samt bandets ultraklassiker «On Fyre».

Terningkast: 5

Den første Stones-skiva hvor bandet selv fikk velge ut låtene (hvis dette virker rart, kan man tenke på at The Byrds knapt fikk

spille

på sine egne plater). En av 60-tallets aller beste låter, «Paint It Black», innleder den amerikanske utgaven av skivaFor oss barn av 90-tallet fremstår det som ganske utrolig at Jagger ikke ble plassert i giljotinen, som følge av enkelte tekster på «Aftermath». «Under My Thumb» og «Stupid Girl» er like kvinnefiendtlige som den katolske kirke, og Mick freser av sinne i sine nedsettende beskrivelser av datidens svake kjønn. Men snart skulle uansett Marianne Fathfull få «skikk på gutten», ikke sant?

Terningkast: 5

Den mørke perla «Play With Fire» har alltid vært en personlig favoritt, og dette er i tillegg et album hvor de kule riffene kommer rekende på den berømte fjøla. På «The Last Time» og «(I Can't Get No) Satisfaction» klarte Keith Richards å utvikle arven fra hans helter Bo Diddley og Chuck Berry til noe nytt.Alle vokalister som blir bedømt opp mot Otis Redding har svært dårlige kort på hånda, men Jagger gjør en av sine beste vokale prestasjoner på «That’s How Strong My Love Is». Coverlåtene ble i større grad hentet fra soul-sjangeren, enn på den mer blues-tunge debuten. Plata låter like sammenrasket som samtlige tidlige Stones-album, men det gjør ikke så mye da låtmaterialet og fremførelsen er

 magnifique

.

Terningkast: 5

Den siste plata som inneholder gitarspillet til den originale bandsjefen Brian Jones, og skiva som innledet den sterkeste «firlogien» i rockhistorien. Etter å ha forstått at psykedelia overhodet ikke var deres greie med kalkunen «Their Satanic Majesties Request», gikk Stones enda dypere inn amerikansk blues, folk og country med «Beggars Banquet». Bluesens fødselshjelper Satan fikk æren av å sparke i gang ballet gjennom den svært originale, samba-influerte «Sympathy for the Devil». Resten av plata er en musikalsk parademarsj gjennom de amerikanske sørstatene. Allikevel vil jeg trekke frem en personlig favoritt: Den kyniske og brunstige skranglerockeren «Stray Cat Blues».

Terningkast: 6

Åpnes av det som er bandets sterkeste låt: «Gimme Shelter». Etter å ha hørt den flere hundre ganger, får jeg fortsatt gåsehud

hver forbanna

gang Charlie Watts sparker i gang kompet etter førti sekunder. Noen ganger er musikk pur magi man

aldri

skal finne på å analysere eller forklare, og jeg sliter med å komme på et bedre eksempel enn «Gimme Shelter». Trommene og gitarspillet er en historie for seg selv, og den mørke følelsesmessige understrømmen er like vakker som den er ubehagelig. Kruttønna Merry Clayton leverer på toppen av dette en tilnærmet

naturstridig

intens sangprestasjon.

Mitt første møte med bandet, en gang tidlig i barndommen, ettersom faren min hadde denne i hylla. Selv i ung alder hadde coveret en merkelig «tiltrekningskraft». Jeg skylder herved på glidelåsen til Warhol!  Samtlige ti spor på «Sticky Fingers» er rock'n'roll-klassikere. Å leter etter noe å sette sin klisne finger på, vil bare være stakkarslig og patetisk. Denne plata har alt: Aggressive rockere som «Bitch» og «Can't You Hear Me Knocking», hitlåten «Brown Sugar» (hvor mange hundre ganger har du hørt det gitarriffet gjort av andre?), perfekt countryrock i «Dead Flowers», pluss en himmelsk, avsluttende powerballade i «Moonlight Mile». I 1971 hadde samtlige av Stones' «rivaler» fra 60-tallet enten splittet lag, eller opplevd en kraftig formdupp. «Sticky Fingers» var dermed albumet som kronet bandet som rockens konger.

Terningkast: 6

Perioden fra ‘68 til ‘72 var definitivt Stones’ gylne alder. Rekken med skiver de ga ut da kan ikke matches av noen, og «Exile On Main St» er da også

peak Stones

. Om det var skyhøye ambisjoner eller skyhøye berg av narkotika som gjorde dette til tidenes suverent beste dobbeltalbum, er jeg ikke sikker på – selv etter et knippe dokumentarer og biografier. Sannsynligvis var det en kombinasjon.   Jeg våger påstå at ingen amerikanske musikere, før eller siden, har lykkes i å presentere den fulle bredden i amerikansk musikk med like stor treffsikkerhet som London-bandet gjør på «Exile». Gospel-inspirasjonen var åpenbart ingrediensen som løftet Stones' musikk til, unnskyld ordspillet, himmelske høyder. Alle de atten låtene har sin naturlige, nesten livsviktige plass på dobbeltalbumet. Mange kaller dette den beste skiva noensinne utgitt, og skulle man slumpe til å være uenig,

man uansett anerkjenne «Exile on Main St» som stormannsgalskapens største seier innen populærmusikken.

Terningkast: 6

PS. En ting som sjokkerer i gjennomgangen av Stones-diskografien, er hvor mange av 60-tallets singler og knakende bra b-sider som aldri dukket opp på noe album. Jeg ble introdusert for musikken deres i en tidlig alder, men singelsamleren «The London Years» var mitt første kjøp for egne penger. Nettopp denne samleplata er en ypperlig introduksjon til dette fabelaktige bandet, som ikke bør forbli uhørt for noen små håpefulle.