Det har blitt en brillefin nyttårstradisjon, at The Dogs slipper nytt album i årets første uke. Oslo-bandet, som frontes av den notoriske entertaineren Kristopher Schau, er nå klare med sitt fjerde studioalbum på like mange år.
Les også musikkintervjuet med Kristoffer Schau: «Vi kunne sikkert stekt en baby!».
Bruce Springsteen var ikke på bærtur, men snarere right on the money, da han inviterte seksmannsorkesteret til å varme opp sine titusener av fans i Frognerparken i fjor sommer. Bandet spiller rock av litt mindre folkelig slag enn «Brooz», men de er kapable til å sparke i gang festen selv under et teselskap for kronisk stivbeinte.
The Dogs trives åpenbart i sin egen lekegrind, og har utviklet et gjenkjennelig sound som rommer langt mer enn garasjepunken fra bandets første singler. De utøver nå en egen bastardrase av rock’n’roll, og det er forståelig at Schau har valgt å avslutte sine andre bandprosjekter, da The Dogs overhodet ikke opererer med sjangermessig båndtvang.
«Oslo», hvor den tidligere hardcore-villbassen Torgny Amdam bidrar med en fresende vokalprestasjon, sørger for en innledning som smeller høyt og godt. På «Why Is the Flesh So Strong» briljerer Schau med ublu crooning i arven etter Gene Pitney og Elvis Presley. På toppen ligger et langt mer pompøst og orkestrert lydbilde, enn man er vant med fra denne kanten. Er dette verdens første garasjesviske? En av bandets aller beste låter, er det uansett.
Den blytunge og grisete «Stay Under Water» er hundre prosent rocksjokk fra første anslag. Her tar Schau den «helt ut» med et rabiat sinne, og refrenget er en emosjonell utløsning av de sjeldne. Se opp for knyttnever i været og en flom av innesperret gutteromsfrustrasjon, når The Dogs skal slippe dette frådende beistet av en låt løs på sitt konsertpublikum.
Det er bemerkelsesverdig at 46-årige Schau fortsetter å blomstre som låtskriver, med tanke på at de fleste middelaldrende fullblodsrockere enten er stappmette, svært konservative, eller døde. Det er stor variasjon i både melodiene og selve spillet. Plata inneholder blant annet flere og mer harmoniske koringer enn tidligere.
Mye av rosen for at hele greia låter så friskt, må tometersmannen dele med sine medspillere. Gitarspillet til Mads Martinsen har utviklet seg enormt, fra skranglerocken på tidlige Dogs-låter som «Dead Moon Is My Heavy Metal» og «Death», til de ti sporene på «Death by Drowning». Schaus originale bandidé var da også å samle en gjeng musikerkompiser, for så å plassere dem bak et instrument de ikke behersket. Dette var riktig nok før bassist Roar Nilsen og trommis Henrik Gustavsen flyttet inn i hundehuset. De utgjør en formidabel rytmeseksjon, som sammen med perkusjonist Kenneth Simonsen sørger for både punch og dansefot.
Idet The Dogs girer ned, og rir inn i solnedgangen med «The Rain Held a Thousand Needles», kan man trekke pusten og reflektere litt, etter å ha blitt overkjørt i 35 minutter. Schau og hans rasende bastarder har med «Death by Drowning» laget sitt beste album så langt. Spillegleden, energien og den jevnt høye kvaliteten på låtmaterialet gjør meg nokså sikker på at denne flokken av rockere vil fortsette oppturen i tida fremover.
