«Dette er den beste norske skiva på flere år»

Hvor ofte hører man ei skive der absolutt alle låtene er bra? Det kan jo gå år mellom hver gang dette skjer.
PÅ EN EGEN PLANET: Torgeir Waldemar har begynt å risse seg inn i norsk rockhistorie. Og han bruker trykkluftbor.
            (Foto: Julia Nagle)

PÅ EN EGEN PLANET: Torgeir Waldemar har begynt å risse seg inn i norsk rockhistorie. Og han bruker trykkluftbor.Foto: Julia Nagle

Torgeir Waldemar var et aldri så lite sjokk, da han dukket opp fra intet tidlig i inneværende tiår. De første demoene fortalte allerede om en sjeldent begavet mann, både hva angikk låtskriving og fremføringen av dem.

En fabelaktig EP ble etterfulgt av det glitrende og selvtitulerte debutalbumet i 2014, mottatt til stående ovasjoner fra norsk presse, og spillinger på flere av de største festivalene i landet. Hvordan følger man opp noe slikt?

Man kan enten legge seg og dø av forventningspress, eller man dra enda mer på, rette opp ryggen og heller bare gi ut noe som er enda bedre. Det er akkurat dette siste Waldemar har gjort.

Han har også sluppet en og annen digital singel etterpå, for å korte ned på ventetiden, men disse har jeg ikke hørt så mye på, fordi intens singellytting ofte forkludrer albumfølelsen. Synes nå jeg, da.

Det har sikkert vært fristende å følge den samme oppskriften, som fungerte helt ypperlig på debuten. I stedet har han kappet litt ned på lengden og lagt til mer instrumentering, der både slagverk og strømgitarer utfyller soundet. Nå har han et band i ryggen, enn sist.

Det er ganske friskt, og vågalt, å åpne ei skive med en coverlåt. «Hæ?! Har du mista låtskrivergrepet?», liksom. Selvsagt har han ikke dét, og han planker heller ikke noe loslitt folk er lei av fra før, men har plukket frem en skikkelig godbit fra «Mr. Guitar» Link Wray, en mann mest kjent for å spille beinhard surfrock og inspirere The Cramps og likesinnede, men som i 1971 ga ut ei helt fabelaktig og selvtitulert skive i singer/songwriter-gata.

Waldemar har sågar plassert «Link Wray» i parentes bak låttittelen «Falling Rain». Stas. Dessuten presterer han å overgå originalen, og får den heller til å høres ut som en ukjent låt av Townes Van Zandt, en kompliment vanskelig å overgå i undertegnedes univers.

De resterende sju låtene er derimot Waldemars egne, og man skjønner kjapt at han ikke akkurat har mistet dreisen på faget, verken låtsnekringen eller innspillingen av musikken. Hvor ofte hører man ei skive der absolutt alle låtene er bra? Det kan jo gå år mellom hver gang dette skjer. Her får vi åtte av åtte, lekkert dandert over knappe tre kvarter, i et klassisk albumformat.

Han er vanskeligere å plassere i bås også nå, som alltid er et pluss i margen. Fra rock Neil Young kunne spilt inn i «Ragged Glory»/ «Weld»-perioden («Sylvia (Southern People)»), som attpåtil har et klart musikalsk vink til samme manns «Southern Man», gospel (avslutningssporet «I See the End» og «Among the Low»), tander folk («Island Bliss»), mens den intense «The Bottom of the Well» kunne vært innspilt av Hank Williams på tredvetallet, i et delirium i Appalachian-fjellene.

«Souls on a String» er nesten episk i sin storhet. Låten har vært ute som singel før (med fjorårets fineste cover), og her får vi den i en kortere og mer strippet versjon (blant annet er celloen fjernet, om jeg hører rett).

Dessuten er det viktig å påpeke for en steike god gitarist Torgeir er, og han later attpåtil bare til å bli bedre. Aner ikke hvordan han stemmer den, men den er uansett signatursterk og særegen, med en teknikk Lightnin‘ Hopkins garantert hadde humret i skjegget av.

Tekstene avspeiler også Torgeir Waldemars opptatthet av, og frustrasjon over, deprimerende og evigaktuelle problemer. Folk som fortsatt er på flukt. Selvopptatthet og grådighet som trumfer kollektiv omsorg. Og mangelen på det attråverdige ordet godhet.

I tillegg til klassiske, lyriske drodlinger rundt livet, havet og kjærligheten. Det føles likevel aldri pådyttende og kleint, som slikt ofte kan bli, og det er uansett musikken som har den høyeste stemmen her. Med rette. Å høre på skive skal ikke være seminar.

Det er også svært gledelig at Waldemar har knyttet sterkere bånd med produsent og trommis/perkusjonist Anders Møller, en av landets flinkeste i de nevnte disiplinene.

Det er lenge siden han trakterte trommene i hardtslående band som Anal Babes, O-Men og Gluecifer, derfor er det kult å høre ham slå skikkelig på trommeskinnene igjen, på platas hardeste låter, der strømgitarene også er plugget inn.

I tillegg bidrar han masse på perk, uten at dét har forhindret Waldemar i å plassere Erland Dahlen i trommestolen på den messende og suggererende «Among the Law».

Det er mye overvurdert ræl der ute, av påtatt triste og kokett sutrete menn med skjegg, som klimprer ustødig og skranglete på kassegitar, mens de klynker med en potet i halsen om livets forjævlighet. Indietusseladder med hjemlengsel og usunne morsbindinger, med tekster om at de vil ha statsstøtte til kunsten sin og nye designbriller.

Torgeir Waldemar har ingen verdens ting med dette å gjøre. Han er bare en sjeldent flink fyr, riktig nok med skjegg, men også med total kontroll på det han driver med.

Og nå har han laget ei skive som bærer i seg potensial til å bli en fremtidig klassiker.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.