Sekstetten Strange Hellos har vært en snakkis i norsk musikkbransje en god stund, som følge av de fire gromlåtene bandet har sluppet digitalt. Denne torsdagskvelden i Trondheim gjaldt det derfor å overbevise både bransjetryner og festivalgjengere om at hypen var berettiget. Sjelden har man fått et mer kontant og entydig svar.
Tre gitarer gir det Bergen-baserte bandet et massivt sound, supplert med små, utsøkte detaljer. I løpet av konsertens to innledende låter, virker det åpenbart at Strange Hellos allerede nå er klare for å ta sine dansetrinn på langt større scener enn Avant Garden i hjertet av Trondheim.
Tromsøjenta Birgitta Alida Hole synger klokkerent, med en langt kraftigere røst enn den spede kroppen skulle tilsi. Stemmen minner meg litt om Belinda Carlisle og Kim Deal. Bak seg har hun en gjeng som, visuelt sett, kunne ha vært sjakklubben i universitetskantina, men samtlige har allerede tilegnet seg betydelig erfaring som del av blant annet Lumikide, The Megaphonic Thrift, Casiokids og Aurora. Og det høres.
Strange Hellos spiller energisk, utilslørt pop - som tør å ta i bruk hele det musikalske arsenalet. Melodiene er grandiose. Gruppa er ikke innadvendte og forsøksvis subtile fra scenekanten, og deres - i positiv forstand - voldsomme refrenger, er for øret hva en bukett ferske blomster er for nesen. De spillemessige skjønnhetsfeilene lukes nok raskt bort med litt flere timer på øvingslokalet. Denne gjengen har nemlig det viktigste i boks: Gode låter, og pondus på scenen.
Musikken gir klare nikk til britisk gitarpop fra 80- og 90-tallet. Stikkord er new romantic, shoegaze og britpop supplert med litt amerikansk årgangspsykedelia. Bandets blodferske singel «Monumental» sørger for en knallsterk avslutning, på den altfor korte halvtimen bandet har til rådighet. Her snakker vi definisjonen av «showstopper».
Hvis denne gjengen ikke dukker opp på mange norske festivalscener denne sommeren, vil det være mange bookingsjefer som har driti på draget. Og hvis Strange Hellos ikke blir det neste norske bandet til å få fotfeste utenriks, kan norsk musikkbransje like godt gå over til eksport av binders og ostehøvler.