Og jeg ser ingen grunn til å pisse i sjampanjeglasset, etter å ha hørt gruppas selvproduserte debutalbum en rekke ganger de siste ukene.
Hajk frontes av vokalistene Preben Sælid Andersen og Sigrid Aase. Mange vil dra kjensel på førstnevnte, som en femtedel av rock’n’roll-entertainerne i Death By Unga Bunga. Hajk er riktig nok en helt annen greie.
Kvintetten spiller moderne, men organisk, soul paret med softrock. Med et sjeldent godt øre for gode popmelodier, attpåtil. Dette er yndig musikk utført på intelligent vis.
Gruppa består av godt skolerte musikere. For en som alltid har sett på selvlærte musikklyttere som de optimale poputøverne, er det allikevel ikke tvil om at Hajks spilleferdigheter løfter musikken med betydelig kraft. Instrumenteringen består av sofistikerte, kreative valg. En ekstra high five gis herved til bassist Knut Olav Buverud Sandvik, hvis timing, groove og smartness er sjelden vare.
Platas aller beste låt er balladen «Medicine». Aases vokalinnsats, er alene nok til å sende en voksen mann med betydelig livserfaring langt ned i emo-kjelleren, og det øvrige arrangementet er ubeskrivelig lekkert. Kall det kunst eller kall det magi: Slike øyeblikk er det svært få band/artister som innehar formidlingsevnen til å skape.
En snau tredel av sporene er litt mindre iørefallende, men det skyldes i hovedsak at de er i selskap med et knippe topplåter som er svært sterke. «Common Sense», «My Enemy» og «Nothing Left To Say» er tre av disse blinkskuddene.
Jeg antar at debutplata til Hajk har et nokså bredt nedslagsfelt, og hvis bransjegudene står dem bi, får nok bandet haik til toppen av flere festivalplakater til sommeren. Nå skal vi bare nyte denne debutplata en stund, før spørsmålet melder seg om Hajk klarer å sette sammen en like smakfull musikalsk godtepose i fremtiden.
