På mange måter har han vendt tilbake til utgangspunktet. Han har droppa alt som heter elektriske gitarer, synther, loops og tracks. I stedet lar han latt melodiene og tekstene bli pakka inn av akustiske gitarer, mandolin, dobro, trekkspill, kontrabass, litt fele og trøorgel, litt fotstamp og mye perkusjon. I tillegg kommer flotte flerstemte vokalharmonier.
Det har nok heller ikke vært et dumt trekk å la musikerne som medvirker på albumet ha en avgjørende innflytelse på arrangementene. Jeg tror i alle fall at noe av den sprudlende spillegleden kommer av at her får musikerne gjøre det de har hatt lyst til for å gjøre låtene best mulig.
God jobb fra produsentene Børge Fjordheim og Trond Viggo Solås (kontrabassist i blant anna Hekla Stålstrenga) har også utvilsomt bidratt til et organisk og flott lydbilde.
Sivertsen har til bandet funnet musiker som både står godt til hverandre og utfyller hverandres kvaliteter.
Her finner vi Håvard Langås Bendiksen (gitarer, trekkspill, kor), Terje Nohr (gitarer, dobro, mandolin, kor), Rune Mathisen (trommer, perkusjon, kor), Trond Viggo Solås (kontrabass, kor, korarrangement), Børge Fjordheim (perkusjon, orgel, klokkespill, kor) og på deler av plata spiller også Tore Johansen (trompet), og Ragnhild Furebotten (fele).
I tillegg har Halvdan Sivertsen selvsagt med seg gitaren i tillegg til sangstemma. En gang gitarkamerat – alltid gitarkamerat.
I tekstene har Halvdan Sivertsen, som vanlig, få begrensninger i valg av tema. Han skriver om det han synes er viktig enten det er i sin egen hverdag eller de store spørsmålene.
Han skriver om det evig skiftende nordnorske lyset, om «Pappa’n tell Jesus» som ikke tar ansvar, om ikke bare å ha syn for målet du styrer mot, men også å se seg tilbake mot det du kommer fra – slik han som ror «Baklengs ombord».
Det er heller ikke bare enkelt «Når saken snus på hodet» og nye svar og nye løsninger dukker opp. Her er historiske spørsmål og personlige problemer vi sliter med i vår tid.
Så langt kan dette høres ut som om Halvdan Sivertsen har levert et virkelig kvalitetsprodukt. Imidlertid er jeg nødt til å komme med et lite men.
Albumets svakhet er først og fremst at det ikke har samme høye kvalitet på alle melodiene og at det svikter litt i noen av tekstene. Det varierer fra det virkelig flotte til det middelmådige. I første kategori kan vi plassere låter som «Du når ikke frem» som kan bli en verdig arvtaker til «Sommerfuggel i Vinterland», både i kvalitet og tema. I den andre enden plasserer jeg den klisjéaktige «Helga» som ikke holder mål verken med tekst eller melodi.
