Dette lykkes 28-åringen med, selv om «Vektlaus» er et noe ujevnt album. «Ingenmannsland» er en svært energisk åpning på skiva, der den galopperende beaten pumper hardt i bunnen, mens synthene ruller frenetisk på toppen av lydbildet.

Når Kvammen slipper løs sin ungdommelige mojo, blir resultatet både catchy og dansbart. Tidvis blir det dessverre også litt trivielt. Han lager klassisk pop, uten de store overraskelsene, men skiller seg allikevel ut på grunn av de ofte finurlige og fargerike tekstene. Kvammen har gjort det hipt å synge på hallingdialekt, noen år etter at Stein Torleif Bjella brøytet vei i «målsporet». Som vokalist er han dog av det ordinære slaget.

Stor variasjon i både stemning og sound, gjør Kvammen til en artist en det er vanskelig å definere – noe jeg mener er en styrke. Det sci-fi-inspirerte coveret avslører ikke noe tema eller konsept, men uttrykker muligens et ønske om å skille seg fra mange av disse i overkant jordnære, og ofte humørløse, singer-songwriterne.

28-åringen er ingen one trick pony. Han veksler fra et halvelektronisk sound, før han plutselig går i kjelleren, og transformeres til en tander og mollstemt trubadur i «Me to var ikkje lagd for denne verden». Han girer om fra lettbeint og sorgløs radiopop, til hjerte-smerte-ballader uten hørbare problemer.

Kvammen er slik sett litt unorsk; han leker seg mye med sjangre, og virker ikke til å ville fremstå som noen traust kunstner. «Eg og du for alltid» kunne like gjerne ha vært gjort av Vidar Vang, mens uptempo-sangene ofte låter som en mellomting av Depeche Mode og Håkan Hellström. Popkometens «vanskelige andreplate» består av tre-fire veldig gode låter, med nevnte «Ingenmannsland» som den aller beste. Resten vil jeg kalle helt OK.